Jens Stoltenberg og Erna Solberg var i NRKs Politisk kvarter.

Ett av temaene som ble diskutert, var handlingsregelen.

Påstanden fra Stoltenberg er at Regjeringen følger handlingsregelen, og at Høyre har gjort det til nå – men at Høyre nå er på en glideflukt når partiet vil samarbeide med FrP, fordi FrP ikke vil følge handlingsregelen og dermed setter landets økonomi i fare.

Påstanden fra Solberg er at Regjeringen allerede bryter handlingsregelen, at det tross alt er positivt at FrP nærmer seg Høyre og de andre partiene i synet på handlingsregelens faktiske innhold, og at Høyre aldri vil føre en uansvarlig økonomisk politikk, men snarere gjøre mer enn Regjeringen for å følge handlingsregelen slik den egentlig er.

En del av uenigheten mellom Solberg og Stoltenberg burde være lett å oppklare. Men ettersom det er liten tradisjon i norsk journalistikk for avgjøre slike dueller ved at pressen selv avdekker fakta, kan vi regne med at debatten vil bølge videre. Mitt tips er at dette vil være et kjernepunkt i Arbeiderpartiets og særlig statsministerens angrep på Høyre og de borgerlige partiene i valgkampen. Handlingsregelen er ikke akkurat en del av skaperverket, men den vil nok gradvis bli en del av “den norske modellen”.

For Arbeiderpartiet er det ikke viktig å ha en reell diskusjon om handlingsregelen, måten Regjeringen følger – eller ikke følger – den på, eller om det kan tenkes andre, like gode regler. Det siste ble tydelig bl.a. da statsministeren på en nærmest brutal måte avviste Norges Bank-sjefens forslag til en revisjon av regelen. Regjeringens avvisning av forslaget skyldtes neppe hensynet til økonomien, men hensynet til valgkampen. Arbeiderpartiet har simpelthen interesse av at velgernes inntrykk er at Regjeringen følger handlingsregelen til punkt og prikke og dermed trygger norsk økonomi – mens de borgerlige partiene vil gamble med regelen og dermed sette norsk økonomi over styr.

Men har Stoltenberg rett?

Norske regjeringer har mer å rutte med enn alle andre regjeringer. For andre regjeringer er det skatteinntektene som setter grensen for hvor mye de kan bruke. Den norske regjeringen har mange titalls milliarder kroner mer å rutte med hvert år pga petroleumsvirksomheten – i 2012 anslagsvis 150 milliarder kroner ekstra eller ca. 15 prosent av det totale budsjettet. Alle regjeringer har til nå brukt litt mer hvert år, bl.a. pga vekst i økonomien, men under Stoltenberg II-regjeringen har det vært spesielt mye mer å rutte med, selv om den har holdt seg innenfor handlingsregelens grenser.

Jeg tror de fleste har oppdaget at handlingsregelen er en regel for hvor mye penger vi kan bruke. Færre vet nok at det også er en regel for hva vi skal bruke pengene til. Alle har hørt om fire prosent-regelen (og at dette tallet kan være litt høyere og litt lavere det enkelte år, avhengig av konjunkturene), men færre vet hva de fire prosentene skal brukes til.

Da handlingsregelen ble vedtatt, var alle partier enige om at det ekstra handlingsrommet som petroleumsinntektene ville gi, skulle prioriteres til å øke vekstevnen i norsk økonomi. Konkret pekte alle partiene på at prioriterte områder burde være

a) vekstfremmende skattelettelser,

b) infrastruktur, og

c) forskning og utdanning.

Er dette en regel den nåværende regjering følger?

Svaret er nei, og det hører man igrunnen når Stoltenberg snakker om det. Han påstår ikke at Regjeringen følger denne delen av handlingsregelen – han bare sier at Regjeringen gjør mye som er riktig og viktig når det f.eks. gjelder forskning og samferdsel. Det kan det selvsagt være noe i, men det har ingenting med selve den diskusjonen å gjøre, som Stoltenberg ellers ser seg veldig tjent med – om hvem som er flinkest til å følge handlingsregelen. Regjeringen har muligens vært flink til å følge en del av regelen, men dårlig til å følge den andre delen av regelen.

La meg ta det punkt for punkt:

Handlingsregelen tilsier at Regjeringen skal bruke deler av det økte handlingsrommet til “vekstfremmende skattelettelser”.Det har ikke skjedd. Stoltenberg I-regjeringen foreslo faktisk å bruke halvparten av handlingsrommet til “vekstfremmende skattelettelser”, og det har, logisk nok, i hvert fall ikke skjedd. I stedet har de rødgrønne låst fast skattenivået på 2004-nivå, hvilket har medført en skatteøkning på fem – seks milliarder kroner siden de overtok.

Handlingsregelen tilsier også at deler av handlingsrommet skal brukes til infrastruktur (les: samferdsel), forskning og utdanning. Heller ikke dette er noe Stoltenberg II-regjeringen har fulgt opp. Ifølge NHO, som har regnet på det for perioden 2005 – 2010, er det “liten overensstemmelse med de opprinnelige intensjonene” i handlingsregelen. Funnet er at kun fire prosent av handlingsrommet i denne perioden var prioritert til mersatsing til forskning, utdanning og samferdsel. Dette står i klar kontrakst til Bondevik II-regjeringens prioriteringer, der kun 13 prosent ikke gikk til de konkrete målene i handlingsregelen. Mer om dette kan for øvrig leses her: http://www.civita.no/assets/2011/03/1631-civita-notat-5-2011. pdf.

Heller ikke 2012-budsjettet følger opp handlingsregelens konkrete intensjoner. Det er nullvekst til forskning, Fondet for forskning og innovasjon er lagt ned, og gaveforsterkningsordningen er avviklet. På samferdelsområdet står det noe bedre til i 2012.

Så for å oppsummere: Både Arbeiderpartiet og Høyre kan nok skryte av at de følger intensjonen i handlingsregelen om hvor mye vi kan bruke. Men bare Høyre kan påstå at partiet – i regjering – også fulgte intensjonen om hva man skulle bruke pengene til.

Fremskrittspartiets forslag til ny handlingsregel inneholder i hvert fall to positive elementer for dem som er opptatt av å forsvare handlingsregelen: FrP erkjenner at det er grenser for hvor mye penger som kan brukes. Og FrP vil gjerne prioritere investeringer som styrker vekstevnen i norsk økonomi, herunder de formålene som handlingsregelen var ment å ivareta. Også Senterpartiet ønsker å diskutere tiltak som kan prioritere investeringer i samferdsel høyere.

Fremskrittspartiets forslag til ny handlingsregel er ikke et ferdig forslag til regel (slik jeg leser den), og den blir ikke realisert slik den er. Men det er en tilnærming til de andre partiene, og det fortjener partiet anerkjennelse for. Samtidig er det på tide å forlate forestillingen om at Arbeiderpartiet og de rødgrønne er de eneste som evner å følge handlingsregelen. Så langt er det faktisk Bondevik II-regjeringen som har greid det best.

Formålet med handlingsregelen er todelt: Den skal sikre at petroleumsinntektene også kommer fremtidige generasjoner til nytte, og den skal sikre en stabil og fornuftig innfasing av petroleumsinntektene, slik at vi unngår press i økonomien.

Ettersom Regjeringen allerede har brutt regelen, må det være mulig for å alle parter å føre en edruelig debatt om hvordan man kan gjøre det bedre. I en slik diskusjon bør også Norges Bank-sjefen ønskes velkommen.

Det gir mening å ha en god handlingsregel å forholde seg til. Slik Stoltenberg nå fører debatten, fremstår handlingsregelen mer som et mantra.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

De fire borgerlige partilederne har for tiden de samme tre målene for valget i 2013:

* De ønsker å skifte ut den nåværende regjering.

* De ønsker en regjering der deres eget parti er med.

* De ønsker at partiet deres skal bli størst mulig.

Å nå alle disse målene samtidig er lettere sagt enn gjort. Utfordringen er, kort fortalt, at det som skal til for å nå ett av målene, kan gjøre det vanskeligere å nå et annet. For partilederne er derfor dette en øvelse i strategi og godt lederskap.

Høyre har det for tiden lettest. Alle de andre partiene vil gjerne samarbeide med Høyre, som dessuten flyr høyt på meningsmålingene og derfor også regner med å ha den mest sannsynlige statsministerkandidaten. Høyres holdning til det borgerlige samarbeidet er dessuten forlengst avklart. Partiet vil, nå som i 2009, gjerne samarbeide med alle de tre andre partiene – og gjerne i regjering.

Likevel blir det feil å legge til grunn at disse avklaringene har kommet gratis i Høyre. Det er relativt kort tid siden partiets oppslutning var meget lav, og partilederen var lite populær. Høyre har dessuten, inntil relativt nylig, vært dypt splittet i synet på hvorvidt man ville samarbeide med FrP i regjering. Under Erna Solbergs ledelse er det gradvis blitt stor oppslutning om at et samarbeid med FrP er mulig og nødvendig – og for mange også ønskelig. En av de siste og mest gjenstridige Høyre-profilene som sluttet seg til dette synet, var Kåre Willoch.

I Venstre har oppgaven frem mot det siste landsmøtet vært vanskeligere. Skulle partiet ha håp om å få skiftet ut den nåværende regjeringen og selv komme i regjering, måtte det skje et fundamentalt skifte i partiets strategi. Og under Trine Skei Grandes ledelse er det dette som har skjedd: Etter at Venstre i 2009 garanterte at det aldri ville bidra til å slippe FrP inn i regjering, garanterer Ventre nå at det vil samarbeide med FrP om å skaffe landet en ny, borgerlig regjering.

Det skjedde naturligvis ting på Venstres landsmøte som markerte avstand til de andre borgerlige partiene, særlig FrP. I Trine Skei Grandes tale ble det lagt vekt på flere viktige Venstre-saker, som både Høyre og FrP er uenig i. Det er også klart at Venstre har gitt uttrykk for at partiet foretrekker en regjering bestående av Høyre, Venstre og KrF – uten FrP.

Det overveldende inntrykket som sitter igjen etter Ventres landsmøte, er imidlertid et svært viktig skifte av strategi: Venstre garanterer at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Venstre garanterer at partiet vil gå inn for at alle de fire partiene skal forhandle, dersom det blir borgerlig flertall. Venstre vil gjerne komme i en regjering med Høyre og KrF, men sier også at partiet kan støtte en regjering der FrP er med – og partiet utelukker ikke at det også kan sitte i regjering med FrP.

Dette er godt gjort av Skei Grande og gledelig for dem som ønsker borgerlig samarbeid. Det er dessuten verdt å merke seg at det mindretallet på Venstres landsmøte som ikke ville gå så langt, var ganske lite – og at det også var et mindretall som ville gå lenger.

I Kristelig Folkeparti står Knut Arild Hareide overfor en oppgave som er like vanskelig, dersom han ønsker å nå samme konklusjon. Hvorvidt det blir resultatet, vet vi antagelig mer om i september, da KrF tar sikte på å avklare sitt syn.

I helgen som kommer, har Fremskrittspartiet landsmøte. At partiet vil markere sine egne saker, også der partiet er uenig med de andre borgerlige partiene, er helt naturlig. Det som er mer interessant, er hvilket overveldende inntrykk landsmøtet vil gi når det gjelder borgerlig samarbeid. Vil også FrP strekke ut en hånd, slik Venstre nylig har gjort – og hvordan skal i så fall FrP gjøre det?

Jeg ser i hvert fall to muligheter for at også FrP og Siv Jensen med dette landsmøtet kan gå ett skritt til i retning et borgerlig samarbeid:

* Partiet kan forlate sin strategi om at det er uaktuelt for FrP å støtte en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Dette ville, etter min mening, betydd lite i praksis, men det kunne vært symbolsk viktig – fordi det kunne skapt en form for symmetri og “solidaritet” på borgerlig side – der alle partier hadde samme strategi. Forutsetningen er at også Høyre uttrykte seg slik, selv om mange sikkert ville mene at det ville være anstaltmakeri, ettersom alle partier gjerne ser Høyre i regjering.

Jeg tror imidlertid ikke dette kommer til å skje i FrP – i hvert fall ikke nå. Siv Jensen er allerede forut for landsmøtet krystallklar på at hun vil fortsette å gi den samme beskjeden: FrP vil ikke støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Om det er et standpunkt FrP vil kunne revurdere siden, vil bare tiden vise.

* Det andre partiet kan gjøre, er å justere retorikken sin og, i hvert fall i sitt stille sinn, anerkjenne den svært positive utviklingen som nylig har skjedd i Venstre og tidligere i Høyre. Dette er tross alt en betydelig seier for FrP.

SIv Jensen er opptatt av å understreke hvor upopulær Bondevik II-regjeringen var, og hvordan denne regjeringen drev med “kraftfull avvisning” av FrP. Det er lett å forstå hvorfor Siv Jensen gjør dette, men jeg tror ikke det er så klokt. Jeg tror hun undervurderer virkningen av hele tiden å snakke ned sine fremtidige samarbeidspartnere, og jeg tror hun undervurderer forskjellen på å samarbeide med Carl I Hagens Fremskrittsparti og Siv Jensens Fremskrittsparti – hvilket er ment som et kompliment. Som medlem av Bondevik II-regjeringen kjenner jeg meg for øvrig ikke helt igjen; jeg samarbeidet med FrP hele tiden.

Først neste år får vi endelig svar på hvor stor den politiske avstanden vil være mellom de borgerlige partiene, for da skal de vedta sine stortingsvalgprogram. Men også den retoriske avstanden har betydning, og den kan man gjøre noe med nå.

Det er tre mulige utfall av FrPs landsmøte når det gjelder partiets holdning til borgerlig samarbeid: Økt konfliktnivå, redusert konfliktnivå – eller status quo. I lys av at Venstres landsmøte tross alt sendte ut langt mer positive signaler enn før, hadde det vært ønskelig at det også skjedde fra FrPs landsmøte.

I FrPs tilfelle tror jeg det best og mest realistisk kan skje gjennom en noe mer forsonende og positiv retorikk.

Det er ikke sikkert det oppildner partifellene så mye.

Men det kan gjøre det lettere å komme i regjering.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Arbeiderpartiet tar nå et nytt oppgjør med seg selv i skolepolitikken.

Trond Giske, som leder en gruppe som skal “snekre” ny kunnskapspolitikk for Arbeiderpartiet før stortingsvalget i 2013, sier til Aftenposten at “Arbeiderpartiet har vært for lite tydelige på at vi også heier på de flnke”. “Noen har fremstilt det som om vi elsker gjennomsnittseleven. Det er et vrengebilde. Men vi må bli klarere på at vi også vil dyrke de som har ekstraordinære talenter”.

Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av Arbeiderpartiets nye selvoppgjør. Det er nemlig ikke det første oppgjøret som finner sted på venstresiden.

Allerede i 2006 sa Anniken Huitfeldt, som da var Arbeiderpartiets skolepolitiske talsperson, at Arbeiderpartiet måtte ta et oppgjør med sin egen skolepolitikk. “Vi har gjort noen feil i likhetens navn“, sa Huitfeldt. “Vi har nedprioritert betydningen av kunnskap. VI har i altfor stor grad godtatt at det ikke er så farlig at noen faller helt av…”

Huitfeldt ramset opp fem feil som Arbeiderpartiet hadde gjort, og tok deretter et “kraftfullt oppgjør” med et tankegods som hadde hatt gode levekår i partiet : “Når en av fem leser dårlig, går det ikke an å unnskylde det med at han er jo så sosialt integrert og deltar i gymmen. Alle trenger grunnleggende ferdigheter”, begynte Huitfeldt, før hun fortsatte med en omtale av de andre fire feilene som Ap hadde gjort.

Også i SV har det vært mange selvoppgjør. Et av de største sto tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal for, da han i 2007 uttalte at SV rett og slett hadde “valgt feil” i skolepolitikken. “SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese…. SV har ikke prioritert krav til at elevene tilegner seg kunnskap i norsk, matte og engelsk.”

I Bård Vegar Solhjells bok, som kom ut ifjor, oppsummeres det siste tiåret ganske greit: “For eit tiår sidan var det valkamp med skule høgt på dagsordenen. Medan den faglege debatten om skulen på det tidspunktet var innhaldsorientert, var den politiske debatten framleis dominert av kvantitet. Pengar, talet på lærarar og oppussing av skolebygg. Viktige spørsmål alt i hop, men det skugga også for ein minst like viktig innhaldsdebatt: Kva verdiar og innhald skal prege skulekvardagen? Korleis lærer elevane det dei treng? Og kva er det? I perioden fra 2001 og framover overtok innnhaldsdebatten totalt, drive fram mellom anna av meir kunnskap om innhaldet i skulen. Venstresida var ikkje førebudd på denne debatten, medan høgresida var budd og handterte den godt. Inntrykket av at høgresida var oppteken av kvalitet og venstresida av kvantitet, fekk feste seg.”

Statsminister Jens Stoltenberg var også sent ute. Han “kom ut av skapet” i nyttårstalen i 2008, da også han omsider hadde skjønt at noe hadde gått galt i norsk skole.Siden har han imidlertid snakket lite om skolen.

Skal man forstå hvorfor venstresiden stadig tar disse oppgjørene med seg selv, må man bl.a. lese meningsmålinger. Trond Giske, f.eks., viser til at det nå er Høyre som har størst troverdighet i skolepolitikken, men at Ap gjerne vil “ta førsteplassen tilbake”.

Men skal man forstå hva som skal til for at selvoppgjørene skal få reell betydning og ikke bare være en retorisk øvelse, må man forstå den nære skolehistorien.

Jeg anbefaler i den forbindelse en klassiker, nemlig Kaare Skagens foredrag om “Skolen – venstresidens fiasko?” – her gjengitt i en kortversjon i Klassekampen.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Det er forståelig at mennesker som vet lite om politikk og samfunnsliv, synes at kommunikasjonsfaget eller fenomenet lobbyisme kan virke litt mystisk.

Jeg syns det er mer mystisk at tidligere og nåværende stortingspresidenter, politikere og journalister lager så mye ståhei om kommunikasjonsbransjen generelt og om eks-politikere i bransjen spesielt.

Etter min mening er kritikken mot bl.a. First House dels basert på gale oppfatninger om hva disse selskapene gjør, dels er det en (bekvem?) avsporing fra andre og langt mer interessante forhold, hvis man er interessert i avsløre uheldig eller illegitim makt(mis)bruk.

Kommunikasjonsbransjen er ikke ny, og den er selvsagt ikke – per se – en illegitim, unødvendig eller “farlig” bransje. Det er tvert om naturlig at det blir et økende behov for kommunikasjonstjenester i et samfunn der kommunikasjon både blir viktigere og ofte vanskeligere.

Det er heller ikke unaturlig eller per definisjon uheldig at det bedrives lobbyvirksomhet i et demokrati – snarere tvert om. Å drive lobbyvirksomhet betyr å forsøke å påvirke politikere og beslutningstakere utenom valg gjennom direkte kontakt, og det må selvsagt være lov. Men hvem er det som gjør det?

Generelt kan vi skille mellom tre typer lobbyister: Det er de som taler på vegne av seg selv (f.eks. en bedrift eller en person som vil fremme sin sak) – de som taler på vegne av en interesseorganisasjon (dvs. ansatte og tillitsvalgte i slike organisasjoner) – og de som taler på vegne av en klient (dvs. kommunikasjonsselskaper, advokater o.l.).

I Norge er det først og fremst interesseorganisasjonene som driver lobbyvirksomhet, mens kommunikasjonsbransjen nesten ikke gjør det. I USA, som Thorbjørn Jagland underlig nok viste til da han skulle advare mot First House-fenomenet, er det mange profesjonelle lobbyister som fremmer sine klienters sak overfor politikerne. I Norge er det LO, NHO, Unio, Bondelaget og Norges Idrettsforbund som er lobbyister, og som fremmer sine medlemmers interesser overfor politikerne. Det finnes hundrevis av slike organisasjoner i Norge, og skulle kommunikasjonsbransjen dukke opp på Stortinget, ville det nok helst skjedd i regi av Kommunikasjonsforeningen.

Noen av de enkeltbedriftene eller interesseorganisasjonene som bedriver lobbyvirksomhet, har nok på forhånd fått hjelp og råd fra First House eller et av de andre kommunikasjonsbyråene. Spørsmålet er hva som er galt med det? Også staten kjøper kommunikasjonstjenester av byråene, slik vi også kjøper tjenester fra regnskapsbyråer, advokater og arkitekter. For en stortingspresident virker sikkert rådene latterlig enkle, men det forteller nok mer om hvor kompleks politikken og styringssystemet vårt er blitt og hvor stor avstand det kan være mellom de som “kan systemet” og er “innenfor” og de som står utenfor og ikke vet hvordan de best kan forsøke å påvirke politikere.

I den grad kommunikasjonsbyråene en sjelden gang opptrer selv, på vegne av en klient, er det policy i bransjen å oppgi hvem de opptrer på vegne av.

Jeg tror likevel at denne typen arbeid tross alt utgir en liten del av kommunikasjonsbyråenes hverdag. De fleste oppdrag er antagelig av en annen art, og mange av dem er antagelig nokså prosaiske, spesielt for poltikere, som selv er profesjonelle kommunikatører.

Men: Selv om det ikke er kommunikasjonsbransjen som driver lobbyvirksomhet i Norge, er det nok likevel riktig å si at lobbyaktiviteten er økende – og altså da særlig i regi av interesseorganisasjonene. Jeg tror det er flere grunner til det, som politikerne kanskje heller bør interessere seg for:

* Demokrati handler ikke bare om å avlegge stemme hvert fjerde år – men om retten til å være med å påvirke beslutninger også mellom valg.

* Partiene er veldig lukket. Under to prosent av befolkningen er med på å bestemme hvem som stiller til valg i Norge. Innslaget av “innavl”, karrierepolitikere, profesjonalisering og statlig finansiering av partiene skaper større avstand til velgerne.

* Bedrifter og organisasjoner stemmer ikke, men har sine egne interesser, som de gjerne vil gjøre gjeldende.

* All skaperkraft sitter ikke i departementene eller i Stortinget. Selv ikke politikere overskuer alle virkninger og bivirkninger av et gitt forslag – eller mangel på forslag.

* Høringsdemokratiet utelukker mange. Skal man f.eks. gjennomføre en høring om hvorvidt russefeiringen bør legges før eller etter eksamen, er det ingen måte å høre foreldrene på, for de har ingen organisasjon.

* Mulighetene til å påvirke er større, bl.a. fordi man kan sende epost direkte til politikerne.

Veldig mye av den lobbyvirksomheten politikerne utsettes for, er helt ufarlig. Mye er positivt – men det kan nok også være slitsomt, fordi det er enormt mange som henvender seg. Men ofte får de nyttig informasjon, som kan brukes i behandlingen av en sak.

Når blir så denne typen virksomhet farlig, illegitim eller uheldig?

Den blir først og fremst farlig dersom lobbyvirksomheten er skjult – og dersom politikere lar seg lokke, presse eller true til å innta standpunkter de ellers ikke ville tatt. Skjer dette samtidig som det begås lov- og regelbrudd, har man overskredet en ny grense – som jeg imidlertid ikke går nærmere inn på her.

Hvis man virkelig er opptatt av slik skjult påvirkning, som kan føre til at politikere føler seg lokket, presset eller truet til å innta andre standpunkter, som kanskje fremmer særinteresser på bekostning av fellesinteresser, tror jeg man skal lete helt andre steder enn i kommunikasjonsbransjen. Etter min mening bør man da særlig lete to steder:

For det første bør man lete der det er tette organisasatoriske og/eller finansielle bånd mellom sterke interesseorganisasjoner og bestemte partier. Ett eksempel er relasjonen mellom LO og Ap – en annen er antagelig mellom Senterpartiet og landsbruksinteressene.

For det annet bør man lete der det er kompakte og tette faglige bånd mellom departementer, direktorater og fagmiljøer på den ene siden – og interesseorganisasjoner på den annen. Utdanningsdepartementet, utdanningsbyråkratiet og lærerorganisasjonene har nok i mange år vært et eksempel på et slikt “jerntriangel”, men det finnes flere. Det er jo et merkelig fenomen i Norge at ledere for rene interesseorganisasjoner for f.eks. lærere, politifolk og sykepleiere, ofte opptrer som eksperter og “dommere” i den politiske debatten som vedrører dem selv.

Et særlig spørsmål som har vært reist i tilknytning til kommunikasjonsbransjen, er om det er uheldig eller illegitimt at eks-politikere og embetsmenn jobber i bransjen. Også det er et underlig spørsmål, fordi svaret egentlig er nokså enkelt.

Tidligere politikere kan selvsagt ikke ha yrkesforbud, og det er ikke ønskelig at alle er livstidspolitikere. De må i utgangspunktet kunne ta seg en hvilken som helst jobb, og det er i utgangspunktet også positivt at de pendler mellom politikk og arbeidsliv.

Men slike overganger kan i visse tilfeller være vanskelige, slik det også er ellers i arbeidslivet. Derfor er det av og til greit med regler for hvordan slike overganger skal skje. Det gjelder i mange vanlige yrker, og det bør også gjelde statsråder. Slike regler kan dreie seg om karantene, om taushetsplikt, om saksforbud osv – der hensikten er å beskytte den interne informasjonen man sitter på, beskytte forretningshemmeligheter og å beskytte omdømmet og tilliten til f.eks. statsrådsgjerningen.

Slike regler finnes allerede, og jeg tror de er strenge nok. Men hvis stortingspresidenten eller andre mener at de bør gjøres enda strengere, står han selvsagt fritt til å fremme forslag om det.

Jeg syns det hadde vært mer fair om de gjorde det – fremfor bare å utstede moralske dommer over fritidspolitikere eller tidligere heltidspolitikere som har valgt å ta en jobb i en bransje de tross alt har noe å tilføre.

Politikere og eks-politikere besitter en type samfunnskunnskap som svært mange mennesker ikke har. Det er positivt om de deler den med flere, så lenge de gjør det i de ryddige formene jeg her har skissert.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

I november ifjor skrev jeg et blogginnlegg om bevegelsene på borgerlig side.

Når jeg leser denne bloggen nå, er det igrunnen bare å slå fast at det er gått omtrent slik jeg spådde. De borgerlige partiene nærmer seg hverandre og en situasjon der de kan slå fast at de vil samarbeide, dersom de vinner valget i 2013.

For Høyres del har det lenge vært klart. Høyre ønsker å samarbeide med både KrF, Venstre og FrP – og gjerne i regjering.

FrP ønsker det samme.

Venstre vil ta endelig standpunkt i forbindelse med landsmøtet i midten av april, men siden Trine Skei Grande allerede har kommet med en løypemelding, vet vi omtrent hvor det bærer: Venstre vil høyst sannsynlig kunne garantere at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering, og at de vil forhandle med alle de tre andre partiene, dersom de vinner valget. Dette standpunktet er også omtalt som “Oslo-modellen”, dvs. måten de borgerlige partiene i Oslo har samarbeidet og forholdt seg til hverandre på.

KrF har signalisert at partiet høyst sannsynlig vil fremskynde sin avklaring når Venstre har kommet med sin, og da ligger det an til at partiet kan ta en beslutning i september. Jeg tror det er sannsynlig at KrF vil velge samme løsning som Venstre: Blir det borgerlig flertall, blir det borgerlig regjering – og alle fire partier kan forhandle med hverandre.

Ingen av partiene kan garantere nøyaktig hva forhandlingene fører til – det er jo derfor man forhandler. Spørsmålet er om noen av partiene på forhånd – altså forut for valget og forhandlingene – vil utelukke noen mulige regjeringsalternativer.

Pr i dag sier både Venstre og KrF at de finner det lite sannsynlig at de kommer til å regjere sammen med FrP, men de utelukker det ikke fullstendig. Jeg tror det er en klok strategi, bl.a. fordi det gir større handlingsrom til bl.a. å håndtere uforutsette hendelser frem mot og etter valget.

Et annet spennende punkt er hva partiene vil si om muligheten for å bli et støtteparti for en borgerlig regjering de ikke selv er med i. Venstre har – i tråd med prinsippet om at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering – åpnet for å bli støtteparti for en regjering med FrP og uten Venstre, og dette vil også KrF måtte vurdere. Jokeren her er FrP, som så langt ikke ser ut til å ville endre sitt standpunkt, som er at de ikke vil være støtteparti for en regjering de ikke selv er medlem av.

Skal det skapes balanse og symmetri på borgerlig side, bør kanskje alle fire partier erklære det samme som Venstre ser ut til å falle ned på – nemlig at de vil kunne støtte en borgerlig regjering de ikke selv er med i.

I september er det ett år igjen til valget. Hvis det allerede da foreligger en avklaring av samarbeidssituasjonen på borgerlig side i tråd med det jeg her har skissert, er det en utmerket plattform for valgkampen som skal komme. I så fall kan det også være på tide å diskutere noen kjøreregler for det videre samarbeidet.

Både de rødgrønne partiene og mediene vil være kontinuerlig opptatt av å så splid mellom de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske) partiene. Skal de fire partiene unngå at det er dette som setter dagsorden, bør de sammen finne frem til noen enkle kjøreregler. Noen slike kjøreregler kan være disse:

* De bør fortsette det konstruktive samarbeidet i stortingskomiteene – om saker og substans. Vi hører ikke så mye om det når vi har flertallsregjering, men faktum er at de borgerlige partiene i betydelig grad nærmer seg hverandre politisk gjennom det praktiske arbeidet som skjer i Stortinget. Dette vil også lette forhandlingene som eventuelt skal skje etter valget.

* De bør gradvis dempe trangen til å markere seg selv på bekostning av sine samarbeidspartnere på borgerlig side – og konsentrere seg om å presentere en alternativ politikk til den rødgrønne. Det er fullt forståelig at Venstre vil markere avstand til FrPs innvandringspolitikk, at KrF vil markere avstand til Høyres verdipolitikk, og at FrP og Høyre vil markere avstand til den andres syn på handlingsregelen. Men når vi nærmer oss valget, er neppe dette oppskriften på borgerlig valgseier. Da gjelder det å markere avstand til den regjeringen man vil skifte ut.

* De bør unngå å komme med nedsettende karakteristikker av hverandre – og kanskje endog omtale hverandre i respektfulle og, av og til, entusiastiske ordelag, i hvert fall når det er grunnlag for det. Og det er det sikkert av og til, siden man tross alt er i stand til å samarbeide med hverandre.

* De bør unngå å overdrive problemene med å bli enige og å inngå kompromisser i saker de er uenige om. Den politiske historien er full av “utrolige” kompromisser og samarbeidskonstellasjoner vi ikke trodde kunne bli mulig. Det er ikke så mange år siden et regjeringssamarbeid mellom SV og Ap virket helt umulig, men det lot seg gjøre. Slik vil det også være på borgerlig side: Hvis man vil finne løsninger, finner man løsninger. Det er selvsagt vanskelig på forhånd å si hvor disse løsningene skal ligge – og alle vil gjerne beholde en god forhandlingsposisjon – men å si at “alle må gi og ta” bør ikke være vanskelig.

* Om det blir nødvendig å avklare noen vanskelige saker eller standpunkter før valget, gjenstår å se. Det avhenger mye av den politiske debatten og hvordan den utvikler seg. Det er ikke nødvendigvis nødvendig, men det kan bli nødvendig – og det bør partiene være mentalt forberedt på.

* De borgerlige partiene bør også ta sine forholdsregler mot pressen og unngå å bli viklet inn i unødige misforståelser, som på utsiden ser ut som krangler og uenighet. Slikt skjer, hvis man f.eks tar pressens gjengivelse av hva andre har sagt for god fisk. Sjekk alltid med kilden selv, lærte jeg av faren min – og det er en god regel.

* Til slutt gjelder det å utvikle god politikk. Det vil partiene, hver for seg, gjøre i forbindelse med programprosessene. Men noen saker bør utredes i detalj, slik at de kan iverksettes raskt. Dessuten må man tenke over hva som kan være geniune fellesprosjekter og ikke bare kompromisser som innebærer at du får A, hvis jeg får B, noe som i verste fall kan fremstå som en sprikende politikk.

De borgerlige partiene ligger til sammen fortsatt godt an på meningsmålingene. Mange vil stemme på dem, både fordi de foretrekker disse partiene, men nok også fordi mange mener det trengs en utlufting i regjeringskontorene. Når vi ikke lenger diskuterer politikk – men nesten bare skandaler – er det antagelig på tide.

Men borgerlig valgseier blir ingen walkover.

De borgerlige partiene må vinne velgerne, ha en god politikk og vise evne til å gjennomføre politikken.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Det skal bli spennende å følge Audun Lysbakken som leder i SV og se hvilken vei han vil føre partiet.

Det er tydelig at partiet skal bli mer sosialistisk. Audun Lysbakken vil at SV skal bli et “sosialistisk folkeparti”. Bare i løpet av landsmøtets siste dag har antagelig Lysbakken brukt ordet sosialisme flere ganger enn Kristin Halvorsen brukte det i løpet av sine 15 år som leder. Det er heller ikke et ord som, med positivt fortegn, forekommer ofte i nestleder Bård Vegar Solhjells bok “Solidaritet på ny” – annet enn som egennavn. Halvorsen og Solhjell fremstår da heller ikke som sosialister, men som sosialdemokrater.

Om Lysbakkens ordbruk er noe mer enn et retorisk linjeskifte gjenstår imidlertid å se. Lysbakken har riktig nok tilhørt ytre venstre fløy i SV, men dette er en posisjon han visstnok nå har forlatt. Som Solhjell sier til VG i dag: “Audun har understreket at han er et stykke unna der han var for noen år siden,” hvilket, ifølge Solhjell, borger for at samarbeidet i ledelsen “i sum” vil gå bra.

I NRK Søndagsavisa ble Lysbakken intervjuet om hva han mener med sosialisme, og hva som skiller sosialisme fra sosialdemokrati. Svarene var interessante – ikke fordi de fortalte så mye om hvilken politikk Lysbakken vil føre eller hvilket samfunn han tror på, men fordi det tydeligvis er blitt umulig å si noe meningsfylt om hva sosialisme er i i Norge i 2012.

Ifølge Lysbakken er det å være sosialist, i motsetning til sosialdemokrat, å være “mer radikal”, “villig til å ta de kontroversielle nye forslagene” og “være de som drar flanken i viktige debatter”. En sosialist er dessuten “tøffere”, “mer sulten på forandring” og “opptatt av å kritisere samfunnet fra venstre”. Sosialister tar, ifølge Lysbakken, utgangspunkt i at de skal “være en forandringskraft i samfunnet”, men at de også “har mye å forsvare i det norske samfunnet”.

Bortsett fra de to ordene “fra venstre” kan jo denne typen formuleringer passe på enhver politiker med ønske om å være litt mer djerv enn gjennomsnittet, hvilket gjelder de fleste. Det sier altså ikke så mye, hverken om Lysbakken eller sosialismen.

Litt mer veiledning fikk vi da Lysbakken understreket at sosialister også “har større mål” , og da han, mot slutten av intervjuet, viste til et par politiske visjoner: Han vil ha et mer likestilt samfunn, et samfunn der klassebakgrunn betyr mindre for menneskers muligheter, og et samfunn der klimautfordringene tas på alvor. Ser vi bort fra klassekamp-retorikken, er vel også dette målsettinger som svært mange politikere kan slutte seg til.

“De store spørsmålene krever sosialistiske svar”, sa Lysbakken optimistisk til slutt, og viste til klimakrisen og den økonomiske krisen. Litt underlig da, kanskje, at SV ikke har fremmet et eneste sosialistisk forslag til løsning av noen av disse krisene så langt. Men det kommer kanskje nå?

Eller er sosialismen nå så tømt for innhold at den igrunnen ikke betyr noe? Noen sekunder senere satte i alle fall Lysbakken ord på de såkalte sosialistiske svarene, og det var “samarbeid og mer demokrati” (sic).

Når SV’ere blir spurt om hva sosialisme betyr, og de må svare kortere enn Lysbakken fikk anledning til i dag, svarer de ofte “rettferdighet”. Det er også et ord Lysbakken har brukt mange ganger i helgen. Men å være for rettferdighet, som antagelig alle politikere er, gir liten veiledning når den konkrete politikken skal utformes. Rettferdighet betyr, litt enkelt sagt, likhet, men det sier ingenting om hva som skal være likt. Er det mulighetene eller resultatene – og hvor langt vil SV gå i å fremme resultatlikhet?

Det er grunn til å ha sympati med mange av SVs ønsker om likhet og rettferdighet. Den faktiske politikken, derimot, er det mindre grunn til å beundre. Ofte fremmer politikken mindre likhet og større urettferdighet. SVs tradisjonelle skolepolitikk, f.eks., der man ikke ville stille krav, fremmet hverken mulighetslikhet eller resultatlikhet, men større ulikhet og en skole der “klassebakgrunn” avgjør hvordan du gjør det. Heldigvis er dette en skolepolitikk SV nå langt på vei har forkastet.

La meg illustrere med ett eksempel til. I talen sin i dag sa Lysbakken bl.a. dette:

“SVs utgangspunkt handler om rettferdighet, også når det gjelder kunnskap. Helt fra vi stanset privatiseringen av skolen da Øystein var kunnskapsminister, innførte gratis skolebøker og utstyr i videregående slik at økonomi ikke skal være et hinder for å ta videregående skole, og til leksehjelpen Kristin har innført på de første fire trinnene i barneskolen. Alt handler om å skape et samfunn hvor klasseskillene blir mindre.”

Den som tar dette for god fisk, kan få inntrykk av at SV er mer for rettferdighet enn andre partier, at det er SV som har sørget for at økonomi ikke er et hinder for å ta videregående skole, og at det er SV som har tatt initiativ til å bekjempe de sosiale skillene i skolen. Men alt dette er feil:

* Lysbakken later som om de friskolene Djupedal stanset, ville økt klasseskillene i Norge. Men Lysbakken har ingen dokumentasjon som beviser det. Elever på friskoler betaler bare en liten egenandel, og forskning viser at den ikke hindrer noen i å velge en friskole. Det er ingen forskjell mellom foreldre i friskoler og offentlige skoler når det gjelder inntekt. De borgerlige partiene (kanskje med unntak av KrF) ville dessuten lett gått med på å gjøre friskolene gratis, dvs. 100 pst skattefinansiert, dersom SV ønsket det.

* Lysbakken later også som gratis skolebøker i videregående bidrar til å bekjempe klasseskiller. Også dette er tull. De aller fleste foreldre har råd til å betale for elevenes bøker. De få som ikke har råd, fikk allerede, under Bondevik II-regjeringen, en meget stor forbedring av støtteordningene. Bondevik II-regjeringen økte den økonomiske støtten til elever i videregående opplæring med 650 mill. kroner eller 33 prosent fra ett år til et annet – og sørget samtidig for en omlegging av ordningen, som innebar at ingen elever i videregående skal måtte ta opp lån, men i stedet få all støtte i form av stipend. Til sammen fikk over 10.000 elever mer i stipend. I september 2004 skrev jeg, som utdanningsminister, dette i Dagbladet:

“De aller fleste familier har økonomisk bæreevne til å la barna gå på videregående skole og til å bistå med penger til både bøker og russetid. Men noen har problemer, og det er viktig at ingen hindres i å fortsette sin utdanning av økonomiske grunner. Derfor er nå stipendet til de elevene som kommer fra familier med dårligst økonomi økt betydelig. Noen elever har fått mer enn 20.000 kroner mer i årlig stipend. Dette er en dramatisk økning i støtten.”

Så når SV senere innførte gratis skolebøker til alle, fremfor eventuelt å forbedre denne ordningen ytterligere, hadde det ingen betydning, hverken for klasseskillene eller for å få flere elever til å gå på videregående.

* Lysbakken mener også at leksehjelp i de fire første årene på barneskolen reduserer klasseskillene. Det kan være. Jeg er positiv til leksehjelp selv. Men den siste forskningen vi har, tyder ikke på at det reduserer klasseskillene – snarere tvert imot. En rapport som kom for bare kort tid siden, viste at leksehjelp bidro til å forsterke forskjeller. Under alle omstendigheter er leksehjelp en bagatell målt mot det store linjeskiftet som har skjedd i norsk skole ifm Kunnskapsløftet, som innebærer at elevene skal lære å lese, skrive og regne bedre. Det var en reform som SV var meget skeptisk til, bl.a. fordi partiet mente at den ville bringe oss tilbake til puggeskolen og 1960-tallet.

Hver for seg er selvsagt dette detaljer i Audun Lysbakkens prosjekt, men det er eksempler på at politikk må være mer enn retorikk.

Begrepet sosialisme er like innholdsløst nå som for to dager siden. Før betydde sosialisme planøkonomi, nasjonalisering av industrien, avskaffelse av privat eiendomsrett og revolusjon. Nå betyr det “rettferdighet” og “samarbeid og mer demokrati”.

Men også SVs påstand om at partiet står for mer rettferdighet og større likhet må gås nærmere etter i sømmene før den kan tas for god fisk. Kanskje er det tvert om.

Jeg tror Lysbakken har noen visjoner. Han ønsker seg bl.a., slik det fremkom i talen, et samfunn med mindre økonomisk vekst. Det vil være et samfunn som ligner litt mer på de samfunnene i Europa som nå sliter med svak økonomi, og det vil være et samfunn der Kristin Halvorsen får det tøfft. For som vi hørte i hennes tale, vil hun ha mest mulig penger (eller “alle penga”, som hun sa) til sitt område i statsbudsjettet for 2013.

I så fall kan vi vel konkludere med at hun er mye mer tjent med en økonomisk politikk for vekst fremfor Lysbakkens diffuse sosialisme.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

De fleste av oss har hørt det mange ganger: FrP er et mannsparti og elendig til å tiltrekke seg kvinner, hvilket er både pinlig og typisk, siden FrP er et kvinnefiendtlig parti. FrP selv vil gjerne tiltrekke seg flere kvinner.

SV, derimot, er et kvinneparti, og det er ikke pinlig – snarere tvert imot. Det er kanskje litt typisk, men da av mange gode grunner, for SV er jo et kvinnevennlig parti, som alle kan se opp til. Fra SV selv hører vi sjelden noe om at de trenger flere menn.

Jeg har alltid undret meg litt over disse “sannhetene”.

Faktum er nemlig at både SV og FrP tiltrekker seg mer av det ene kjønnet enn av det andre. Men er det bedre å være et kvinneparti enn å være et mannsparti? Hvis likestilling og likevekt er målet, så er det vel ulikevekten som eventuelt er problemet og ikke hvilke kjønn det er mer eller mindre av blant partiets velgere?

Problemet for SV er nemlig ikke mindre enn FrPs problem, snarere tvert imot.

Ifølge TV2′s siste måling er Arbeiderpartiet og Høyre, målt på denne måten, helt likestilt. Det er en nøyaktig like høy andel menn og kvinner som kan tenke seg å stemme på disse partiene. 37 prosent av mennene og 37 prosent av kvinnene (av dem som har en partisympati) vil stemme på Ap – mens 28 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene vil stemme Høyre.

I FrP er fordelingen mer skjev: 15 prosent av mennene og 10 prosent av kvinnene vil stemme på partiet.

Fordelingen er likevel mye bedre enn i SV, for der er det 6 prosent av kvinnene og bare 1 – en – prosent av mennene som vil stemme på partiet. Logisk sett skulle man derfor tro at SV har et større likestillingsproblem enn FrP, og at det er SV, snarere enn FrP, som bør utfordres om dette.

Kvinnerepresentasjonen i stortingsgruppene reflekterer det samme bildet: Den er bedre i FrP enn i SV. I FrP utgjør kvinneandelen ca. 25 prosent – i SV under 20 prosent.

I SVs stortingsgruppe er altså situasjonen helt snudd på hodet ift velgergrunnlaget: Kvinnepartiet SV blir til et mannsparti på Stortinget. FrPs stortingsgruppe, derimot, ligner mer på sitt velgergrunnlag.

Forleden hisset Helga Pedersen seg opp til de store høyder, fordi hun mente at “høyrepartiene” var bakstreverske og kvinnefiendtlige, siden de ikke bruker kvotering. TV2′s måling viser at hun bommer på flere måter:

Det er ikke mindre likestilling i Høyres velgerkorps enn i Arbeiderpartiets, selv om Høyre ikke bruker formell kvotering.

Det er heller ikke bedre kjønnsbalanse i SVs velgerkorps enn det er blant FrPs velgere – snarere tvert om.

Dessuten er mange kvinnelige velgere tydeligvis ingen garanti for at kvinnene gjør seg gjeldende i Stortinget.

Selv ikke et rødgrønt kvinneparti som er begeistret for kvotering, kan garantere det.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

28. februar presenterte NRK Nyhetsmorgen mitt forslag om en statsrådsskole, som jeg blogget om forleden. Reaksjonene fra FrP, Ap og SV viser at jeg antagelig har rett: Det er virkelig behov for bedre opplæring av statsråder og statssekretærer.

FrPs Anders Anundsen, som ikke har sittet i regjering, avviste ideen, fordi det ville gjøre alle statsråder like. Det tror jeg ingenting på. At man sitter på “skolebenken” en dag eller to – slik jeg har foreslått – betyr selvsagt ikke at man blir like. Derimot kan det kanskje føre til at flere statsråder og statssekretærer greier å skjøtte ombudet sitt på en god måte, og til at færre av dem begår elementære feil.

Martin Kolberg fra Arbeiderpartiet, som heller ikke har sittet i regjering, var enda mer avvisende. Han reagerte til og med ganske “sterkt” (sic) på forslaget. Han begrunnet det med at politikk ikke kan læres, og at en statsrådsopplæring derfor ikke bare er fånyttes, men direkte feil. Men Kolberg har misforstått: Jeg har selvsagt ikke tatt til orde for at statsrådene skal læres opp i politikk (selv om det også finnes eksempler på statsråder som kunne trenge det). Det de skal få litt opplæring i, hvis de trenger det, er hva det vil si å lede et departement og være del av regjeringsapparatet.

Kristin Halvorsen fra SV var også mot forslaget. Ikke fordi hun er mot opplæring, tror jeg, men fordi hun mente at SVs statsråder og statssekretærer får opplæring nok. Men akkurat dét gir jo grunn til å undre seg enda mer over det som har skjedd i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Hvis statssekretærene der har fått så god opplæring at de visste at det var galt ikke å journalføre mailer, at det var brudd på regelverket ikke å utlyse midler og dristig å gå mot embetsverkets råd uten etter svært nøye overveielser – hvorfor gjorde de det da?

(I parantes bemerket: Det er umulig å høre opptak av denne sendingen, så jeg har basert gjengivelsen av reaksjonene på hukommelsen.)

Jeg syns Kristin Halvorsen og flere andre i SV stort sett har svart svært godt for seg i Lysbakken-saken. Men det skurrer litt på ett punkt, som jeg syns jeg kan nevne når hun så raskt avviser tanken om bedre opplæring av ferske statsråder og statssekretærer.

SV fremstiller nå Audun Lysbakken som en person med særlig gode lederegenskaper, siden han innrømmer feil, tar ansvar og rydder opp. Det er i seg selv noe vi skal huske neste gang en offentlig kjent leder gjør feil, nemlig at vedkommende likevel kan være beundringsverdig, hvis han eller hun legger seg flat, innrømmer feil, rydder opp og tar ansvar. Jeg er ikke uten videre mot det, men jeg syns i så fall vi bør tenke sånn om flere enn Audun Lysbakken.

Det fremstilles også som spesielt beundringsverdig at Lysbakken ikke vil si noe om hvem som har hatt befatning med saken i departementet, fordi han uansett har og tar ansvaret. Det har han selvsagt isolert sett rett i, men det er et men: Jeg tror nok mange av hans støttespillere i partiet, og sikkert også andre, innerst inne håper at han ikke har hatt befatning med saken, fordi det, rent moralsk, kanskje vil renvaske ham, selv om han har det formelle ansvaret.

Da Lysbakken ennå ikke hadde lagt frem noen informasjon om behandlingen internt i departementet, var det både naturlig og korrekt ikke å skyve ansvaret over på medarbeiderne. Når han nå har frigitt en stor del av de interne dokumentene stiller det seg, etter min mening, litt annerledes: Statssekretærene har nå de facto fått skylden, mens det fortsatt er uklart om Lysbakken selv har hatt befatning med saken.

Situasjonen for statssekretærene, og særlig for Kirsti Bergstø, kan neppe bli så mye verre. Dersom Lysbakken nå fortalte at han ikke hadde hatt befatning med saken, ville Bergstø fortsatt hatt “skylden”, mens Lysbakken i enkeltes øyne, i hvert fall moralsk , ville gått fri. Hvis derimot Lysbakken fortalte at han har hatt befatning med saken, ville det gjort saken verre for ham selv, men lettet presset på hans medarbeidere. Poenget er: Det å nekte å uttale seg om den interne saksbehandlingen etter at man har uttalt seg om deler av den interne saksbehandlingen, er ikke like heroisk som det var før dokumentene var frigitt.

Selv syns jeg det beste utfallet hadde vært at statssekretærene har utvist dårlig skjønn, fordi de har manglet erfaring og opplæring, og at statsråden selv har være uvitende om det som har skjedd. Kristin Halvorsens reaksjon på mitt forslag om bedre opplæring i dag tyder imidlertid på at det ikke er dette som er problemet, for opplæringen har altså vært god nok.

I så fall skulle man nesten tro at statssekretærene også har vært påpasselige med å informere statsråden om det de gjorde. Man skulle tro at varsellampene blinket allerede første gang Bergstø bestemte seg for å gå mot embetsverkets råd om å lyse ut midlene, og hvis ikke – at embetsverket selv gikk en ekstra runde med henne og/eller med statsråden. Embetsverkets (og i for seg også statssekretærers) ytterste oppgave er jo på sett og vis å sørge for at statsråden ikke blir stilt i forlegenhet. Jeg vet ikke hvor grundig departementet har vært i dette tilfellet, men det er i hvert fall ikke uvanlig å gå en ekstra runde, dersom politikerne faller for fristelsen til å fatte beslutninger som etisk sett eller i henhold til regelverket ligger i gråsonen.

For å oppsummere: Det er ikke denne saken spesielt som har foranlediget mitt forslag om å styrke opplæringen for ferske statsråder og statssekretærer. Det har jeg ment, og med jevne mellomrom talt for, i ca. 20 år. Jeg syns det er underlig at forslaget blir så lett avvist.

Likevel: Jeg tror – og håper – at denne saken illustrerer behovet for bedre opplæring.

Alternativet er nemlig verre.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

På Twitter stilte jeg spørsmål om hva slags opplæring Jens Stoltenberg gir sine statsråder og statssekretærer.

Det førte til mange reaksjoner og spørsmål, bl.a. om hvordan systemet egentlig er: Får statsråder opplæring, og hvem har i så fall ansvaret for det?

En statsrådspost er et ombud, ikke en jobb, selv om mange snakker om det som om det er en vanlig jobb. Men at det er et ombud – altså et verv – er viktig å huske av minst to grunner:

For det første kan det kanskje få statsråder til å opptre med mer ydmykhet og respekt overfor den rollen de har. Selv liker jeg ikke at statsråder snakker så mye i jeg-form, om “mitt” departementet, om “mitt” budsjett osv., som om det er noe de selv eier eller har makten over alene. De utfører tross alt bare et oppdrag på vegne av oss alle, og de gjør det så lenge de har vår tillit.

For det andre kan det minne oss om noe av det unike ved det å være statsråd. I praksis innebærer jo ombudsrollen at man også har en svært viktig og krevende lederoppgave. Man skal lede sin egen politiske ledelse, man skal lede departementet (dog i stor grad fritatt for en del administrative og personalpolitiske oppgaver) og underliggende etater, og man har som regel også mange andre formelle og uformelle lederoppgaver – vis a vis partiet, stortingsgruppen(e), den sektoren man bestyrer, opinionen osv.

Flere av disse lederoppgavene skiller seg ikke så mye fra mange andre lederoppgaver i samfunnet. Men det som skiller dem, er måten man bli rekruttert på og de kvalifikasjonene som blir vektlagt. Ved rekruttering til andre lederstillinger er det som regel omfattende prosesser, bl.a. for å sjekke kandidatenes lederegenskaper og kompetanse for øvrig. Når man blir statsråd, er det mange andre forhold som teller: Man skal være en dyktig politiker, naturligvis, og man må bidra til å dekke behovet for balanse når det gjelder kjønn, geografi, alder mm. Om man har erfaring med å lede store og nokså komplekse organisasjoner blir ofte ikke vektlagt.

Vi har hatt mange statsråder i Norge med liten eller ingen ledererfaring av betydning. Og embetsverkene merker godt forskjellen: De merker med en gang om de får en statsråd med ledererfaring eller ikke – og de foretrekker nok det første.

Får man en statsråd uten skikkelig ledererfaring, vil departementet gjøre alt det kan for å hjelpe statsråden til å håndtere oppgaven. Den norske sentralforvaltningen er nemlig svært lojal og vil stort sett alltid gjøre sitt beste for å gjøre statsråden god.

Men – det er en grense. Tradisjonelt har det eksistert en form for servilitet i embetsverkets møte med dårlige statsråder. Innstillingen har vært at statsrådene pr definisjon er gode og har rett til å være slik de vil, og at det er uhøflig og ukorrekt å forsøke å “oppdra” statsråden til å løse oppgaven på en annen måte. Statsråden er jo sjefen.

Selv har jeg i flere sammenhenger (siden jeg en gang for lenge siden var statsråd for forvaltningen og begynte å interessere meg for dette) gjort meg til talsperson for at man bør se mer pragmatisk og fleksibelt på dette: Ferske statsråder bør tørre å innrømme at de mangler erfaring og trenger hjelp – og embetsverket bør tørre å tilby slik hjelp. Dette skjer nok også nå litt mer enn før, men neppe i tilstrekkelig grad. Og det vil typisk være de statsrådene som trenger minst hjelp, og som derfor også har den beste selvfølelsen og selvtilliten, som ber om mest hjelp. De som trenger det mest, spør kanskje minst.

En statsminister har selvsagt også ansvaret for å lære opp og gi råd til sine statsråder – og å støtte og hjelpe dem når de trenger det. Og alle statsministre gjør dette på sin måte. Jan P. Syse, f.eks., minnet statsrådene sine om at vi alltid måtte vite hva som lå i inn-kurven og dessuten huske å ta tran , mens Kjell Magne Bondevik, f.eks., utmerket seg som den kanskje eneste statsministeren så langt som førte jevnlige medarbeidersamtaler med sine statsråder, sågar innimellom ved å komme på besøk i vedkommende statsråds departement. Alle statsministre arrangerer nok også enkelte møter for statsrådene for å gi dem viktige råd på veien – og for at statsrådene skal utveksle erfaringer seg imellom.

Likevel: Jeg tror ikke det er nok. Uten at jeg vet nøyaktig hvordan Stoltenberg-regjeringen gjør det, har jeg inntrykk av at det fortsatt er for mange uerfarne statsråder som blir overlatt for mye til seg selv. Jeg tror det hadde vært lurt å innføre en liten “statsrådsskole”; en dag eller to på skolebenken sammen med erfarne embetsfolk og statsråder eller eks-statsråder med mer erfaring. Jeg tror også det hadde vært lurt om ferske statsråder får en mer erfaren statsråd som en slags mentor i en periode. Å lære av erfaring er viktig, fordi ingen, tross alt, kan fortelle hvordan en statsråd skal fylle rollen bare ved å fortelle om regler og rutiner. Til syvende og sist dreier det seg veldig mye om god dømmekraft – noe som for øvrig er en veldig undervurdert lederegenskap.

Statssekretærer handler på vegne av statsråden og har alle de samme fullmakter som statsråden har – unntatt muligheten til å gå på Stortingets talerstol eller, slik det blir praktisert, å møte i regjeringen. Når statssekretærer fatter beslutninger eller undertegner brev er det altså jevngodt med at statsråden gjør det, og dermed er det selvsagt like viktig at statssekretærer går på “skole” – enten i regi av sin egen statsråd og/eller i regi av Statsministerens kontor (SMK). På SMK er det alltid en statssekretær – nå statsråd – som har samordningsfunksjonen vis a vis statssekretærene. Politiske rådgivere har en annen rolle og kan ikke fatte beslutninger på vegne av statsråden.

Er alt dette viktig? Tydeligvis ikke viktig nok til at det blir tatt så veldig alvorlig, men jeg syns man bør ta det mer alvorlig. Det sløses nemlig veldig med ressursene når en statsråd ikke makter å fylle rollen. Da gjøres det lett feil, men kanskje viktigere: Man får ikke gjort det man skal.

I alle regjeringer fins det statsråder som er dårlige ledere – og det er ikke nødvendigvis de som “gjør det dårlig” utad. Pressen bedømmer som regel statsråder kun fra utsiden og har generelt svært liten kunnskap om statsrådene som ledere.

Men hva er de typiske feilene en dårlig statsråd gjør internt?

En typisk feil er at statsråden og eventuelt hele politisk ledelse isolerer seg i forhold til departementet, slik at informasjonen og kommunikasjonen mellom statsråden og embetsverket blir for dårlig. En effekt av det er at departementet ikke vet hva statsråden vil, eller hva han eller hun tenker, hvor sakene står osv.

En annen typisk feil er at medlemmene av politisk ledelse ikke er tilstrekkelig samkjørt, slik at embetsverket får sprikende signaler, eller det tas beslutninger som ikke statsråden kan stå inne for uten at embetsverket har muligheten til å vite det sikkert eller gjøre noe med det.

En tredje typisk feil er at statsråden ikke greier å formulere et program for hva han eller hun ønsker å oppnå i sin statsrådstid.

En fjerde typisk feil er at statsråden ikke tør å stille åpne og “dumme” spørsmål om alt han eller hun lurer på, dvs. utnytte den enorme kompetansen som finnes i departementet og all den hjelpen man kan få.

En femte feil er ikke å respektere forvaltningens integritet, dvs. behovet for å følge saksbehandlingsregler og god forvaltningspraksis – og lytte til råd og begrunne eventuell uenighet på en måte som begge parter kan leve med.

Så for å oppsummere: Lederegenskaper bør kanskje tillegges større vekt når man rekrutterer statsråder. Men siden statsrådsrollen er unik og ikke alle kan ha så omfattende erfaring, bør man vurdere en mer systematisk opplæring av nye statsråder. Blant de tingene de bør lære, er at de må ha en åpen arbeidsstil vis a vis departementet, og at de må respektere forvaltningens viktige rolle og oppgaver i et demokrati.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Det er nesten litt skremmende å se med hvilken intensitet og forakt enkelte kaster seg over fastleger som gjerne vil fortsette å praktisere en form for reservasjonsrett når det gjelder abort. Under NRKs program Debatten forleden, kokte det nærmest på twitter, og skjellsordene satt løst. Leger som har problemer med samvittigheten, ble kalt “mørkemenn” og fikk beskjed om å finne seg en annen jobb.

Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har “løst”. Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det  – om det er et embryo, en “celleklump”, et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være “feil” å betrakte det som et etisk problem.

Heldigvis anerkjenner også myndighetene at abort er et etisk dilemma. Spørsmålet om svangerskapsavbrudd anerkjennes som et så dyptgripende moralsk spørsmål at helsepersonell har fått en lovbestemt rett til å reservere seg mot å delta i slike handlinger. Leger og sykepleiere skal altså skånes for å måtte utføre handlinger som strider mot deres egen samvittighet, enten fordi de har en religiøs overbevisning, eller fordi de mener at det strider mot selve legegjerningens raison d’être, som nettopp ikke er å ta liv.

For noen leger er ikke “handlingen” bare selve abortinngrepet, men også andre handlinger, som leder frem til abortinngrepet, som f.eks. å henvise til abort, gi råd om abort osv. Det er på denne bakgrunn at også enkelte fastleger ønsker å reservere seg, slik at de blir forskånet for å utføre handlinger som sterkt strider mot deres egen samvittighet.

Men dette vil ikke Regjeringen og, hvis vi skal tro Debatten, heller ikke Høyre. Bare KrF mener at også fastleger må kunne fortsette den praksisen med å reservere seg som de i virkeligheten lenge har fulgt. Hva Venstre og FrP mener, vet jeg forresten ikke.

Jeg syns flertallets holdning er unødig steil, og at det bør være mulig å ta hensyn til de relativt få legene det gjelder. Det er flere grunner til det:

For det første dreier saken seg ikke bare om ett, men om flere viktige prinsipper. Ett av dem er at alle, i dette tilfellet alle kvinner, skal ha rett til alle lovbestemte helsetjenester. Men et annet prinsipp er at vi i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn.

I den grad disse prinsippene kommer i konflikt med hverandre, bør vi spørre oss selv om det er mulig å ta hensyn til begge. Etter min mening er svaret ja.

Såvidt jeg har forstått, er det i dag ca. 200 av i alt 5000 fastleger som praktiserer en form for reservasjonsrett. Det er visstnok ingen som kan vise til noen praktiske problemer av betydning som en følge av at de gjør det. De driver ikke sabotasje eller sivil ulydighet, men har i hvert enkelt tilfelle gjort avtale med kommunen og kolleger, slik at de kan reservere seg uten at det skaper praktiske problemer for kvinner som søker abort. Ingen er heller uenig i at kommunen må kunne velge ikke å ansette en lege som vil reservere seg, f.eks. hvis dette vanskeliggjør kommunens mulighet til å gi alle kvinner de lovfestede helsetjenestene de har krav på. Etter min mening bør man også kunne finne frem til ordninger som gjør det helt klart for pasientene hvilke leger som har reservert seg, slik at alle pasienter er godt informert om det og eventuelt kan skifte lege, hvis de ønsker det.

Jeg syns dessuten ikke man skal gjøre disse legene til et større problem enn de faktisk er. Blant de 4800 andre fastlegene er det kanskje noen som ikke er åpne om at de har problemer med å henvise til abort, mens andre kan være litt for ivrige. I det hele tatt finnes det mange fastleger vi pasienter kan ha noe å utsette på. Motsatt kan det tenkes at det finnes pasienter, også kvinner, som foretrekker å gå til en lege som har reservert seg. Leger er forskjellige, men det er også pasientene. De er alle mennesker.

Jeg frykter at vi en dag, om ikke så altfor lenge, kommer til å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Mange vil nok betrakte det som et fremskritt også. Men jeg håper inderlig det da blir mulig for norske leger å reservere seg, både mot å gi dødshjelp og å henvise til det.

Jeg respekterer helsepersonell som utfører aborter. Men jeg vil helst leve i et samfunn som også respekterer helsepersonell som helst ikke vil utføre eller henvise til en abort.  Når det er mulig å gjøre det uten å gå på akkord med kvinners lovbestemte rettigheter, bør vi gjøre det.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff