Aftenposten hadde en leder med et godt budskap: Det er bred støtte til Kunnskapsløftet, og det er bra.

Jeg er enig med Aftenposten: Det er bred støtte til Kunnskapsløftet, selv åtte år etter at det ble vedtatt, og det er veldig bra. Mye tyder på at evalueringen av reformen i hovedsak vil være positiv, hvilket i så fall vil kunne skille den fra reformene på 90-tallet, som fikk mye “pepper” av forskerne.

Det er likevel enkelte ting ved Aftenpostens kommentarer om skole som forundrer meg, og det gjelder også denne lederen. Skribenten formidler noen “godtkjøpsmyter” som ikke kler en avis som Aftenposten. La meg gi noen eksempler:

Aftenposten skriver: “Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) har nå varslet en full gjennomgåelse av Kunnskapsløftet.”

Realiteten er at alle store reformer i Norge nærmest automatisk blir gjenstand for en forskningsbasert evaluering, hvilket selvsagt også gjelder Kunnskapsløftet. Gjennomgangen er derfor varslet for mange år siden og skal snart avsluttes. Forskerne legger frem sine resultater i sommer. At vedkommende minister deretter, ved en passende anledning, oppsummerer i et dokument som (formelt sett) også når Stortinget, er “business as usual”.

Aftenposten skriver: “Halvorsen har tidligere gjort det klart at hun ikke har noen store reformer på beddingen. Justeringer og korrigeringer, ikke omkalfaltrende endringer, har vært hennes hovedparole etter at hun overtok som kunnskapsminister i 2009. Det har vært klokt at hun på denne måten har lyttet til ropet fra skolen om arbeidsro.”

Dette er en merkelig vurdering. Kunnskapsløftet ble vedtatt i 2004 med bredt flertall, og det ble iverksatt fra 2006. Men dermed er det jo meningsløst å snakke om en ny reform i SVs regjeringstid. Ingen har vært inne på at det ville være mulig eller lurt å lansere en ny reform før den forrige har fått virke, og derfor er mangelen på “omkalfatrende endringer”  hverken noe å rose eller kritisere. Det er selvsagt at de rødgrønne ikke har fremmet en ny reform. For øvrig er “ropet” som Aftenposten skriver om, også en slags myte: Ofte “ropes” det ikke på mindre reform, men på mer reform, og Kunnskapsløftet ble stort sett svært godt mottatt av bl.a. Utdanningsforbundet og Lektorlaget, som er lærernes organisasjoner.

Aftenposten skriver: “Vidløftige planer og svakt funderte skolereformer har det vært nok av opp gjennom årene”.

Det er sikkert mye å kritisere tidligere skolereformer for. Men at de har vært så mange, skjønner jeg ikke. I nyere tid vet jeg om M87 (som gjaldt grunnskolen), R97 (som gjaldt grunnskolen), R94 (som gjaldt videregående) og Kunnskapsløftet 06 (som gjaldt grunnskole og videregående opplæring). En omstilling ca. hvert tiende år er ikke oppsiktsvekkende, hverken målt mot arbeidslivet for øvrig eller skolen i andre land.

For øvrig varslet jeg selv, da Kunnskapsløftet ble lansert i 2004, at tiden for de store reformer var over, og at det heretter ville være snakk om “justeringer og korrigeringer”, slik tendensen var også i andre land. Ingen på Stortinget protesterte på denne vurderingen.

Aftenposten skriver: “Utfordringene (for yrkesfagene) stammer fra tiden før Kunnskapsløftet, men reformen forsterket noen av problemene.”

Dette er feil. Reformen “forsterket” ikke problemene, men gikk muligens ikke langt nok i å løse problemene. Jeg skriver “muligens” her, fordi det er helt klart at mange mener at reformen gikk langt nok, og at det er Kristin Halvorsens manglende oppfølging og gjennomføring som fører til at det fortsatt er store problemer.

Aftenposten skriver: “Selve bærebjelkene i Kunnskapsløftet, med større læringstrykk, mer vekt på grunnleggende ferdigheter og styrking av læreren….” er det nemlig bred enighet om.”

Ja, det er forhåpentligvis enighet om dette nå. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble fremlagt, mente SV at satsingen på grunnleggende ferdigheter var uttrykk for et “foreldet kunnskapssyn”.

Aftenposten skriver: “De stadige kontroversene mellom Kristin Halvorsen og Oslos skolebyråd Torger Ødegaard kan gi inntrykk av et uoverstigelig gap (…) Stridighetene skyldes ofte Ødegaards behov for å ri egne kjepphester..”

Har Aftenposten undersøkt om forklaringen kan være tvert om? Kan forklaringen f.eks. være at Oslo kommune i svært stor grad følger opp Kunnskapsløftet og intensjonene i reformen, mens kunnskapsministeren i praksis saboterer og/eller “snakker ned” reformen eller interesserer seg mest for mindre viktige ting? Og hvis det er tilfellet: Hva er da resultatet i andre, mindre “energiske” kommuner, som kunne trenge kunnskapsministerens engasjement og driv for Kunnskapsløftet og ikke bare mot Torger Ødegaard?

Jeg er selvsagt glad for at Aftenposten synes å være positiv til Kunnskapsløftet. Jeg ville vært enda gladere, dersom Aftenposten også satte seg mer inn i norsk skolepolitikk. Avisen hadde plagsomt gode journalister på dette feltet da jeg var minister, men nå virker ikke avisen like oppdatert.

Det bør Aftenposten gjøre noe med!

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Hvis man var i det konspiratoriske hjørnet, ville man kanskje tro at NRK hadde lagt en plan for inngangen til det nye året.

Først holder statsministeren sin nyttårstale. Det var en tale man nærmest på forhånd visste ville få en god karakter og bli oppfattet som samlende, og slik ble det: Alle opposisjonslederne syns det var en god tale. Aftenposten syns det var en sterk og viktig tale – ja, faktisk blant de beste statsministeren har holdt. Lederne i ungdomspartiene vil alle følge statsministerens oppfordring og bli “digitale nabokjerringer” på nett. Og retorikkeksperter mener at statsministeren talte som en konge og fremsto som en statsleder, og at han ga oss “perspektiv for hvordan vi skal forstå oss selv og verden”. Det var ikke en partipolitisk tale, men en tale som forsøkte å “skape et felles vi” ifølge en retorikkekspert.

Intet mindre, altså. Vi kan alle prise oss lykkelige over at vi har en så gudbenådet og dyktig statsminister – høyt hevet over partipolitikkens små og latterlige trivialiteter.

Men så er det over til den politiske hverdagen. I årets første Politisk kvarter er det tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, Per-Arne Bjerke, som har regien – og da er temaet kaoset og bråket på borgerlig side. Og kontrasten skal muligens virke slående: Mens vi har en trygg, stabil og veltalende statsminister som ikke gidder å krangle med noen, er de borgerlige partilederne smålige og evig kjeklende, både om bagateller og om saker det faktisk er uenighet om, og som journalistene gjerne fremstiller som uoverstigelige uenigheter.

Jeg tenkte i mitt stille sinn: Skal virkelig NRK holde på med dette i nesten to år til? Har de virkelig ikke fått med seg det klare budskapet de fire borgerlige partiene forlengst har kommet med? Hvis ikke, kan det gjerne gjentas her:

* Høyres førsteprioritet er å forhandle med alle de tre andre borgerlige partiene om å danne regjering. Men Høyre kommer ikke til å blande seg inn i de interne prosessene enkelte av de andre partiene skal igjennom før de bestemmer seg.

* FrPs førsteprioritet er den samme som Høyres, nemlig forhandlinger med alle de tre andre partiene.

* I Venstre og KrF pågår det prosesser, som skal danne grunnlag for å fatte en klar beslutning om hvor partiene står før valget i 2013, og intensjonen er å gjøre det i god tid. Ett utfall kan være at Venstre og KrF inntar den samme holdning som Høyre og FrP, nemlig at de vil forhandle med alle de andre partiene, hvis det blir borgerlig flertall. Et annet mulig utfall kan være at de garanterer at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Og et tredje mulig (men etter min mening svært usannsynlig) utfall kan selvsagt også være at f.eks. KrF bestemmer seg for å samarbeide med de rødgrønne partiene i stedet.

Det er selvsagt også mulig å tenke seg andre varianter av disse utfallene – ingen kan vite noe sikkert om det før prosessene er avsluttet. Poenget er at det ikke er noen vits i å mase om dette nå. Det har ingen verdi for lytterne, selv om noen sikkert tror at det har en verdi for de rødgrønne, som selvsagt håper å tjene på det mange kaller borgerlig “rot”.

Per-Arne Bjerke forsøkte så godt han kunne å så splid mellom de tre partiene. Han hadde imidlertid  tre rolige representanter for henholdsvis Høyre, KrF og FrP i studio, nemlig Erna Solberg, Knut Arild Hareide og Kjetil Solvik Olsen – så han greide hverken å vippe dem av pinnen eller å lure dem “utpå”. Bjerke understreket gang på gang hvor vanskelig det ville bli for de borgerlige partiene å bli enige, men ingen av dem som deltok i debatten, virket så veldig skremt.

Det er klart det blir mye å forhandle om, hvis de fire partiene setter seg sammen. Alle må, slik det ble sagt i dag, gi og ta. Men dette er jo ikke akkurat noe nytt i norsk politikk, så umulig er det ikke. For sannheten er at de fire partiene nærmer seg hverandre – både i det praktiske arbeidet i Stortinget, i måten de snakker til og om hverandre på og i mange viktige politiske saker.

Det irriterer kanskje enkelte journalister, men la oss likevel slippe lett hysteriske debatter om “borgerlig kaos” før det eventuelt er kaos.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Da det viste seg at det var en hvit, kristen nordmann fra Oslo vest som sto bak terroraksjonen 22.juli, følte mange en slags lettelse.

Jeg, og flere med meg, var lettet over at det ikke var en litt mørkere muslim som sto bak.  Ikke fordi terroraksjonen i seg selv ble mindre vanvittig av at det var Anders og ikke Ali som hadde forårsaket helvete for dem som ble berørt, men fordi vi følte at det ville bli litt lettere for samfunnsfellesskapet å bære konsekvensene av katastrofen. Følelsen var vel at Norge kunne komme til å utvikle seg til et samfunn preget av mistillit, fiendtlighet og ufrihet, dersom f.eks. islamister sto bak, og at det i særlig grad ville rammet norske muslimer. Den tanken var ikke til å bære.

Å føle lettelse etter et slikt terroranslag er nærmest pr definisjon paradoksalt. Men det forståelig.

På samme måte må det være lov å føle en viss lettelse over at terroristen muligens er alvorlig syk og ikke (bare) er en kaldblodig ekstremist. Det kan nemlig gjøre det litt lettere å leve med konsekvensene av katastrofen. Såvidt jeg har forstått psykologer, er det mange som mener at det kan være enklere, tross alt, å bære et tap av kjære som følge av naturlige katastrofer enn av onde handlinger. Breiviks handlinger var naturligvis onde, men hvis de kan forklares med at han var syk, blir de også en slags naturkatastrofe vi kanskje ikke kunne verget oss mot. Breivik kan, i beste fall, ha vært en svært syk mann på jakt etter en hvilken som helst sak.

I NRKs Aktuelt var spørsmålet om vi etter dette, dvs. etter at Breivik av rettspsykiaterne er diagnostisert som utilregnelig, kan eller bør frikjenne høyreekstremismen?

Jeg syns ikke det. Jeg syns riktig nok enkelte kommentatorer på venstresiden, noen til dels langt ute på venstresiden, blir vel belærende – på sviktende grunnlag, siden de hverken kjenner Breivik eller har psykiatrisk kompetanse – når de forteller oss at det fortsatt er en sammenheng mellom Breivik og den “normale” høyreekstremismen, uansett om Breivik skulle være sinnssyk. En slik tolkning virker politisk motivert – og unødvendig.

Det er nemlig  unødvendig å politisere psykiatrien for å ta det politiske aspektet ved Breiviks galskap alvorlig. Det vi må innse, er at alle de store temaene vi nå diskuterer i Norge – enten det dreier seg om ytringsfrihet, islamhat, multikulturalisme eller høyreekstremisme - burde og kunne vært temaer også uten 22. juli. Sagt med andre ord: Terroraksjonen aktualiserte temaer som burde  vært mer aktuelle enn de var, og akkurat det kan ingen beklage.

For å ta et eksempel: Civita arrangerte, noen få uker etter terroraksjonen, en møteserie om høyreekstremisme og forholdet til bl.a. religion, ytringsfrihet og terror (som for øvrig kan sees på www.civita.no) . Var det bortkastet – nå når vi vet at Breivik muligens “bare” var gal?

Selvsagt ikke. Breivik kunne muligens, under andre omstendigheter, ha rettet sitt sykelige hat mot samfunnet mot en annen fiende. Men det gjør ikke problemene knyttet til islamhat eller høyreekstremisme mindre eller mindre alvorlige.

Alle former for ekstremisme, alt hat mot demokrati og medmennesker, all forkjærlighet for totalitære ideologier, må bekjempes. For meg har dette alltid vært viktig, og jeg er stolt av at flere i Civita både har engasjert seg og har stor kompetanse til å bidra.

Personlig må jeg likevel innrømme at jeg har lært noe etter 22.juli. Fenomener jeg ikke visste nok om, er blitt bedre belyst, og det er bra.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har lært noe. Derfor skulle jeg ønske at vi nå kunne gå videre – basert på de nye erfaringene vi har. Jeg håper bl.a. at det er Regjeringens plan når den nå arbeider med den viktige stortingsmeldingen om integreringspolitikken.

Det er nemlig litt beklemmende å høre bl.a. SVs Snorre Valen – en politiker jeg ellers har stort sans for – rippe opp i gamle saker og uttalelser fra tiden før 22.juli – som om det er noe det er veldig viktig å ta et oppgjør med nå. Jeg spør som jeg gjorde forleden: Hvorfor det?

Kan ikke Valen – som Kokkvold, Åmås, FrP og alle oss andre – nå gå videre og fortsette debatten om innvandring og integrering, islam og ytringsfrihet, terror og ekstremisme på det nye grunnlaget vi har og se hva som skjer?

Kanskje har debatten flyttet seg over i et nytt, klokere og mer konstruktivt spor – hvis vi bare tar oss tid til å lytte og slutter å dyrke egen fortreffelighet ved å rippe opp i gammel uenighet?

Vi trenger ingen poseringskonkurranse nå.

Det vi trenger, er saklig og god debatt om innvandring og integrering – og om farene som følger med ekstremisme og totalitære ideologier.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver et merkelig uprinsipielt innlegg i kjølvannet av “apartheid-saken” på Bjerke videregående skole.

Han mener det er “dobbeltmoral” av byrådet og “det politisk korrekte Norge” å forby inndeling av elever etter etniske skiller, mens byen (og dermed Oslo-skolen) allerede er etnisk delt “som følge av skjevt bosettingsmønster og manglende boligpolitikk”.

Man kan sikkert diskutere hva som bør være den mest korrekte definisjonen på begrepet apartheid. Jeg tror imidlertid de aller fleste oppfatter det som en adskillelsespoltikk basert på rase eller etnisitet, som er initiert og bestemt av myndighetene.

Det er ikke i seg selv et problem at en klasse, en skole eller en bydel har en spesiell etnisk sammensetning – hverken hvis den er etnisk homogen eller heterogen. Alle mennesker er likeverdige, og i skolen har alle elever nøyaktig den samme verdi.

Det er dessuten gammelt nytt at mennesker med en annen opprinnelse i hvert fall i en periode har en tendens til å bosette seg i nærheten av hverandre, fordi de selv ønsker det. Det gjorde nordmenn i Brooklyn, og det gjør fortsatt ulike befolkningsgrupper i mange andre land, spesielt i storbyene.

Det er vanskelig å se for seg en human og liberal politikk som kan eller bør hindre at folk velger slik. Det politikken må søke å forhindre, derimot, er at visse bydeler forfaller til ghettoer eller utvikler seg til stengsler for muligheten til sosial mobilitet. Slik er det nok i mange storbyer rundt om i verden, men ikke i Oslo: Den økte tilflyttingen av innvandrere til Groruddalen er tegn på oppdrift – ikke det motsatte. Innvandrere stiger i gradene, slik FAFO har dokumentert, og slik også Aftenposten rapporterte forleden: Godt etablerte annen- og tredjegenerasjons innvandrere kjøper nå dyre villaer i de samme bydelene de har bodd før, men da i mindre kostbare leiligheter.

“Skjevt bosettingsmønster” er altså en realitet i alle storbyer over alt. Oslo kan imidlertid skryte av, hvis man syns det er viktig, at bosettingsmønsteret er mye mindre skjevt enn i de aller fleste andre storbyer, også i våre nærmeste naboland. Bosettingen er mer variert i alle bydeler, innvandrere eier mer selv, og det er både nyankomne og velintegrerte, rike og mindre rike, innvandrere i de samme bydelene. Dette er ikke et resultat av “manglende boligpolitikk”, men av boligpolitikk – blant annet.

Det er riktig at “skjevt bosettingsmønster” slår inn i skolene, slik at andelen såkalte minoritetsspråklige elever varierer sterkt fra skole til skole. Men dette er altså ikke et resultat av apartheid, og det er i begrenset grad et resultat av politikk. Alternativet ville ikke bare krevd mye mer poltitikk, men mye uakseptabel og illiberal politikk. Satt på spissen kan man si at man måtte ha innført apartheid-lignende politikk for å forhindre det “skjeve” bosettingsmønsteret – eller apartheid-lignende skolepolitikk, som f.eks. å busse elever basert på etnisitet, for å få en bedre etnisk fordeling av elevene på skolene.

Det var nettopp her Bjerke videregående skole bommet: De fryktet at de ville få en enda mer etnisk “skjev” skole og innførte apartheid-lignende tiltak for å forhindre det. Men det ble det altså satt en stopper for.

Bjerke videregående skole hadde selvsagt et langt mer aktverdig formål enn det vi vanligvis forbinder med begrepet apartheid.

Men politikk kan ikke brukes til alt. En god intensjon eller et godt mål helliger ikke alle virkemidler. Alle “skjevheter” i samfunnet er ikke et problem, og alle skjevheter kan ikke eller bør ikke repareres.

Derfor er det ingen dobbeltmoral i det som skjedde i går: Byrådet stoppet Bjerke videregående skole, fordi myndighetene og politikerne ikke skal skille og dele inn mennesker etter rase eller etnisitet.

Den samme begrunnelsen gjelder når byrådet nekter å se på etnisk “skjeve” skoler som et problem og nekter å innføre apartheid-lignende tiltak for å gjøre noe med det.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

“Danmark har fått en ny regjering.”

Det er åpningsordene i nesten alle taler og innlegg den nye danske statsministeren nå holder.

Danmark har fått en ny regjering for første gang på 10 år.

Det er en regjering som vekker oppmerksomhet og debatt på minst to måter.

For det første preges den av mye som er annerledes og nytt.

Danskene har fått sin første kvinnelige statsminister: Sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt.

De har fått en større regjering enn noen gang før: 23 medlemmer mot 19 i den forrige regjering.

De får dobbelt så mange “spindoktorer” som under den forrige regjering, nemlig to til hver minister.  Danske ministre har ikke egne statssekretærer eller politiske rådgivere, så fremveksten av slike “spindoktorer” oppfattes som en slags snik-politisiering av departementene.

En tidligere kommunist, Ole Sohn, er blitt nærings- og vekstminister, mens en opplagt statsrådskandidat og Helle Thorning-Schmidts nærmeste medarbeider, Henrik Sass Larsen, ikke ble sikkerhetsklarert, fordi han har pleid omgang med kriminelle.

Danskene har fått en regjering med den laveste gjennomsnittsalderen i Europa (43 år) og tidenes yngste statsråd i Danmark (26 år). Det er SF’eren Thor Möger Pedersen,som ikke selv maktet å bli valgt inn i Folketinget, men som har vært sentral i det rødgrønne prosjektet og nå løftes frem som skatteminister – for øvrig til enkelte eldre SF’eres irritasjon.

Danskene har samtidig fått en regjering som setter rekord i manglende regjeringserfaring. Bare to av 23 ministre har sittet i regjering før. En av dem er Margrethe Vestager fra De Radikale.

Danmark har også fått en koalisjonsregjering på tvers av blokkene (Socialdemokraterne (S), De Radikale (R), som er et borgerlig parti, og Sosialistisk Folkeparti (SF)) – med et relativt stort revolusjonært og kommunistisk parti (Enhetslisten) som støtteparti. SF tar sete i regjeringen for første gang.

Men det som vekker mest oppsikt, er politikken.

Den nye regjeringen setter nemlig rekord i raske og omfattende løftebrudd.  Bedømmelsen er at Danmark har fått en rød regjering som skal føre blå politikk - eller en ny regjering som skal føre gammel politikk. De mest sarkastiske sjeler mener at Danmark har skiftet ut en borgerlig regjering som førte sosialdemokratisk politikk med en sosialdemokratisk regjering som skal føre borgerlig politikk.

Det store temaet i valgkampen var den økonomiske politikken og hvordan partiene ville bringe Danmark ut av den økonomiske krisen.  De to statsministerkandidatene - daværende statsminister Lars Løkke Rasmussen fra Venstre og Helle Thorning-Schmidt fra Socialdemokraterne – var enige om finansieringsbehovet: Danmark trenger årlig nesten 50 milliarder kroner mer i 2020. Men samtidig  hadde de vidt forskjellige oppskrifter på hvordan dette finansieringsbehovet skulle dekkes inn. Den borgerlige regjeringen ville, i samarbeid med De Radikale, gjennomføre en etterlønns- og dagpengereform (dvs. kutt i danskenes AFP og arbeidsledighetstrygd), mens Socialdemokraterne og SF ville oppnå inndekning ved å la alle dansker arbeide 12 minutter mer pr dag. S-SFs plan ble ansett som ganske luftig og ble sterkt kritisert både av de borgerlige partiene og av økonomer, og den ble heller ikke særlig entusiastisk omtalt av fagbevegelsen. Men S og SF sto på sitt og kom i valgkampen med kraftig kritikk av etterlønns- og dagpengereformen, som de mente var svært usolidarisk.

S og SF, som hadde inngått en allianse før valget, førte en hel valgkamp på svært klare løfter om å reversere den borgerlige VK-regjeringens reformer ? og å innføre 12 minutters-reformen, i tillegg til flyskatt, en egen “millionærskatt”, en egen bankskatt, enkelte avskrivninger for næringslivet og en hjelpepakke med redusert skatt for boligkjøpere.

Det er nå klart at ingenting av dette blir noe av, og at den nye regjeringen i stedet vil gjennomføre skattelettelser, også for “de rike”.

En dag etter at regjeringen har tiltrådt er det blitt klart, slik det heter i regjeringsgrunnlaget, at “udgangspunktet for regeringen er VK-­regeringens økonomiske politik i bredeste forstand, herunder genopretningsaftalen og forårets aftaler, herunder tilbagetrækningsreformen”.  Sagt med andre ord: Grunnlaget for den nye regjeringens økonomiske politikk er den borgerlige regjeringens økonomiske politikk.

Også i utlendingspolitikken skjer noe lignende. Innvandrings- og integreringspolitikk var i liten grad tema i valgkampen. I den utstrekning det ble debattert, bedyret S og SF at det ikke skulle skje endringer. Nå bebudes det likevel endringer; det skal bl.a. bli lettere å få familiegjenforening, permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Snuoperasjonen på dette området er langt mindre dramatisk enn i den økonomiske politikken, men likevel av stor symbolsk betydning.

Regjeringen legger også stor vekt på å endre Danmarks image utad; formidle toleranse og åpenhet og større imøtekommenhet vis à vis Europa og EU, bl.a. ved å forsøke å få fjernet de danske forbehold i justis- og forsvarspolitikken.

Hva er så årsaken til disse rekordraske og monumentale løftebruddene?

Kommentatorer er stort sett enige om at det skyldes De Radikale og Margrethe Vestagers store innflytelse i regjeringsforhandlingene. De Radikale var, sammen med Enhetslisten, den store vinneren i valget, mens S og SF gikk tilbake og gjorde tildels meget dårlige valg. De Radikale hadde dessuten gjort det krystallklart før valget at det sto fast på det inngåtte forliket med den borgerlige regjeringen om bl.a. etterlønns- og dagpengereform. De ønsket en rød regjering, men en blå økonomisk politikk, og det har de fått.

De Radikale var også, sammen med Enhetslisten, det partiet som var klarest i sitt ønske om en oppmykning av utlendingspolitikken. Også det har de fått.

Socialdemokraterne svarer omtrent det samme når de blir spurt, men med litt andre ord: Valgresultatet gjør det ikke mulig å få gjennomført partiets politikk fullt ut.  Men det låter litt hult, for man sitter unektelig igjen med et inntrykk av at Thorning-Schmidt og resten av høyrefløyen i partiet egentlig også syns det er mest riktig. En gang i blant “plumper” de og forklarer at den politikken de nå skal føre, er nødvendig i den økonomiske situasjonen landet er i. Altså nøyaktig det samme som de borgerlige partiene sa før valget. Men den første kritikken er allerede kommet fra egne rekker: Flere sosialdemokrater står nå frem og truer med å stemme nei til en innstramning i etterlønnen.

Verre er det likevel i SF, der det ulmer i partiets bakland. En representant, som til alles overraskelse senere ble partiets parlamentariske leder (og som jeg har skrevet om på bloggen min før), truet med å melde se ut da hun fikk se regjeringsgrunnlaget. Partiet har satt så små og få avtrykk i regjeringsgrunnlaget at noen har falt for fristelsen til å antyde at SF-ledelsen er mer opptatt av makt enn av politikk. ?Taburettklebere? er for øvrig et uttrykk som har vært i bruk i Danmark før for å betegne politikere som kan svelge i seg nesten hva som helst bare de får kjøre svarte ministerbiler.

At det nå pipler frem ubehagelige påstander om Ole Sohns fortid som kommunist, gjør ikke saken bedre for SF.

Helle Thorning-Schmidt inviterer nå til bredt samarbeid om den politikken VK-regjeringen førte - et samarbeid hun selv avviste da hun var i opposisjon. Hun håper sannsynligvis å unngå å bli for avhengig av Enhetlisten.  Og hun håper antagelig å bli tilgitt av velgerne, dersom hun greier å oppnå resultater og får velgerne til å glemme løftebruddene innen det må avholdes et nytt valg.

Om hun blir tilgitt, gjenstår å se. Den første meningsmålingen ser beroligende ut. 55 prosent av de spurte sier at de aksepterer løftebruddene av hensyn til dansk økonomi. Bare 37 prosent mener at løftebruddene ikke er i orden.

At såpass mange aksepterer løftebruddene, kan ha sammenheng med at mange antok at de ville komme og kanskje endog håpet på det. 12-minuttersplanen virket lite troverdig, og flertallet ønsket den borgerlige regjeringens økonomiske politikk. De Radikale ble sett på som en garantist for at det kunne og ville skje. Men blir regjeringen kjent som “løftebrudd-regjeringen”, som Pia Kjærsgaard allerede kaller den, blir det verre.

For de borgerlige partiene kan situasjonen bli vanskelig, selv om Venstre gikk frem ved valget og er Danmarks største parti.

De rødgrønne kan komme til å sitte lenge når de nå legger politikken mot sentrum.

Når de, på toppen av det hele, skal gjennomføre skattelettelser og gjør det med en utpreget blå retorikk (de skal bl.a. “redusere skatten på arbeid, slik at danskene kan arbeide mer og bedre”) risikerer de å gjøre seg populære i det borgerlige bakland, der mange har vært skuffet over den borgerlige VK-regjeringen, som de syns har vært for sosialdemokratisk.

Det kan også bli vanskelig for de borgerlige partiene å være i opposisjon til sin egen politikk. De må, for skams skyld, ta imot invitasjonen til samarbeid - men må samtidig ta et viktig forhold:  Det gjenstår å se hva politikken blir i praksis. Den nye regjeringen har bl.a. annonsert en “kickstart” av dansk økonomi, der det skal brukes 10 mrd kroner i offentlige investeringer - men samtidig en “forsiktighetslinje”, som innebærer at man ikke skal bruke penger før man har tjent dem. Hvordan disse to løftene skal gå i hop, er vanskelig å forstå.

Den nye regjeringen har også lovet en mer ambisiøs klimapolitikk, og har fått ros av den konservative Connie Hedegaard, som nå er EU-kommisær, for det. På dette området - og på utlendingsområdet – kan det nok hende at det blir den nye regjeringen som beveger Ventre og/eller de Konservative, hvis forhold til Dansk Folkeparti tidvis har budt på store prøvelser.

Den nye danske statsministeren får det ikke lett.  Hennes nærmeste venner, Radikale Venstre og Enhetslisten, er som sprikende staur - mens de som kan redde henne, nylig var hennes verste fiender. I tillegg står hun overfor en meget krevende økonomisk situasjon:  Hun skal “finne” nesten 50 milliarder kroner, og hun ser ut til å ville gjøre det ved først å gjøre underskuddet enda større.

Men foreløpig er likevel fasiten klar, ifølge en kjent dansk kommentator: Thorning har fått statsministerposten. Margrethe Vestager har fått størst innflytelse. Villy Søvndal har fått et problem.

Og, kunne vi tilføye: Den forrige regjering får gjennomført sin politikk.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

(Denne kommentaren ble skrevet før Ap-ordfører Rune Øygard i Vågå ble navngitt)

Aftenpostens Harald Stanghelle kom med en overraskende innrømmelse på NRK Aktuelt.

Han ga Siv Jensen rett i at FrP forskjellsbehandles av pressen - ved at partiet tas hardere enn de andre partiene når det gjelder såkalte sex-skandaler, bl.a. ved at pressen leter mer aktivt etter slike historier i FrP og ved at den bruker et mer fordømmende språk når saker først avdekkes.

VGs Elisabeth Skarsbø Moen, derimot, var helt uenig – og føler seg sikker på at det ikke foregår noen forskjellsbehandling.

Hvem har rett?

Siv Jensen har i løpet av dagen vært litt uklar når hun har sammenlignet den såkalte Hoksrud-saken og den saken som etterforskes i Oppland, der en ordfører er siktet for seksuell omgang med en mindreårig. I den første saken kjenner vi både person og parti, og partiledelsen har måttet stå til rette i mediene. I den andre saken er hverken person eller parti kjent for allmennheten, og det er ingen partileder som stilles til ansvar.

Det er, som sagt, litt uklart om Siv Jensen mener å sammenligne de to sakene. De er nemlig ulike: I det ene tilfellet er en person siktet, men vedkommende nekter seg skyldig. I Hoksrud-saken, derimot, har vedkommende erkjent og allerede godtatt sin straff.

Siv Jensen har likevel et mulig poeng, for det kan vel kanskje tenkes at pressen i det minste hadde identifisert partiet som ordføreren kommer fra, dersom det var FrP. Og det er vel heller ikke helt utelukket at ledelsen i FrP da ville blitt intervjuet om saken.

Siv Jensen har et større poeng når hun sammenligner Birkedal-saken med saken fra Oppland. Trond Birkedal har, ifølge advokaten, ikke innrømmet alt han er beskyldt for, og han er ikke dømt. Likevel ble han, før han hadde innrømmet noe som helst, identifisert. Partiledelsen taklet saken på en måte som etter pressens mening kvalifiserte til “ikke bestått”, og saken rammet til slutt partiet svært hardt.

Skarsbø Moen forsvarte denne forskjellsbehandlingen med at velgerne hadde krav på å få vite om Birkedal, fordi han var ordførerkandidat, og fordi velgerne måtte vite om saken før valget. Det er et uhyre tynt argument. Spørsmålet om tillit til en ordfører må vel sies å gjelde også etter at vedkommende er valgt.

Har så Siv Jensen, alt oppsummert, rett i at FrP blir forskjellsbehandlet når det gjelder slike saker? Hun og Stanghelle mener ja – de fleste i pressen ser ut til å mene nei.

Jeg tror ikke noen av dem er i stand til å konkludere sikkert om akkurat det. For å gjøre det kreves langt mer kunnskap om hvordan pressen arbeider med slike saker og en mye grundigere studie av de sakene som har kommet frem. Og siden pressen – med gode og dårlige begrunnelser – er svært lukket, vil vi neppe noen gang få vite nok til å si noe sikkert om det. Enkelte journalisters påstander om at det er flere slike tilfeller i FrP enn i andre partier – fordi flere saker har kommet frem i lyset – er selvsagt null verdt som bevis. Det kan hverken de eller vi vite noe om.

Siv Jensen har imidlertid et viktig poeng, syns jeg, når hun kritiserer pressens hang til å trekke bombastiske og generelle konklusjoner av slike enkeltsaker, som f.eks. at det er en “ukultur” i FrP, at det er en kvinnefiendtlig kultur fordi det er mange menn i partiet, eller at partiet, i mindre grad enn andre partier, har drevet ulike former for skolering – og at det er derfor det er mange sex-skandaler i partiet. Dette kan være sant, men det kan også være usant. Poenget er at pressen ikke har noe grunnlag for å trekke slike konklusjoner på basis av de enkeltsakene som (tilfeldigvis?) har kommet frem.

Når alt dette er sagt, er jeg – på mer generelt grunnlag – sikker på at FrP blir forskjellsbehandlet av norsk presse. Jeg kan ikke bevise det, men jeg mener generelt at FrP møtes med en mer kritisk og fiendtlig holdning enn andre partier, og jeg syns det er merkelig at så få i pressen ser det.

Journalister som Skarsbø Moen mener, i likhet med mange andre i pressen, at hun er uberørt av sine egne meninger og sitt eget følelsesliv: Hun behandler med andre ord alle likt. Personlig tror jeg det er umulig, både for journalister og andre, og at FrP lider under det.

La oss være ærlige:

Praktisk talt ingen journalister stemmer FrP – og i hvert fall ingen politiske journalister i de toneangivende mediene.

De samme journalistene liker Kristin Halvorsen og den kommende lederen i SV godt (uansett hvem det blir)  - men de liker ikke egentlig Siv Jensen, Per Sandberg eller Carl I. Hagen særlig godt. De kunne, under andre omstendigheter, tenke seg å være venn med Jens eller Kristin, men de har ikke spesielt lyst til å være venn med Per og Carl.

Mange journalister syns FrP er et ytterliggående – ja, av og til “ekstremt” parti. Men de færreste blir skremt av at Audun Lysbakken har bakgrunn som marxist og hard core sosialist. Ingen bruker ord som “ytterliggående” eller “ekstremt” om SV av den grunn. Årsaken er at de fleste journalister faktisk syns at FrP er temmelig ekstremt – mens de syns at SV er temmelig mainstream.

Påvirker dette journalistene?  Har de et følelsesliv, eller er de upåvirket av alt?

Jeg tror de har et følelsesliv. Den som lytter, hører jo ofte hvor aggressivt pressen møter Siv Jensen og FrP – og hvor koselig og nærmest lattermildt det kan være når Kristin Halvorsen intervjues. Stemmeleiet, tonen, den kritiske vinklingen, ordbruken – FrP slipper faktisk ikke like lett unna.

I forbindelse med Utøya-tragedien piplet for øvrig følelsene frem hos opp til flere journalister. Plutselig var både VGs politiske redaktør og NRKs Jarle Roheim Håkonsen, og kanskje også Elisabeth Skarsbø Moen, gamle AUF’ere som fikk problemer fordi minnene fra Utøya ble for sterke.

Det er forståelig, men også talende. Journalister er ikke maskiner, og de kunne tjent på å innrømme det.

Siv Jensen understreket i går at hun ikke mener at FrP er et forfulgt parti, men et forskjellsbehandlet parti. Jeg er ikke enig i alt hun sier, men jeg tror at hun har et poeng. Den lille forskningen vi har, bl.a. fra valgkamper, gir også holdepunkter for å anta det.

Stanghelle var klok og forhåpentligvis ærlig.

Det kunne være interessant om flere journalister bidro til refleksjonen.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Tankesmien Res Publica lansert boken The Spirit Level i Norge. Ulikhetens pris, som boken heter på norsk, ble, i følge meldinger på twitter, lansert uten motforestillinger på noe som lignet et halleluja-møte på Litteraturhuset.

Kristin Halvorsen og Jonas Gahr Støre kommenterte boken da den ble lansert, og etterpå ble de intervjuet av radioens Her & Nå. Overdrivelsene og omtrentelighetene sto i kø:

Kristin Halvorsen «vet» bare at alt boken prediker, er sant. Deretter trekker hun inn valgkampen og advarer mot at Høyre og Fremskrittspartiet skal komme til makten, fordi vi da vil få en mye mindre velferdsstat og et skattesystem som innebærer at vi ikke skal betale skatt «etter evne». Begge deler er feil.

Jonas Gahr Støre svarte enda merkeligere. Han brukte nemlig boken som et bevis på at mulighetslikhet er viktig – mens det boken handler om, er resultatlikhet.

Jeg syns boken er interessant, og at den bør debatteres. Men innholdet i boken bør ikke slukes rått, og man bør unngå å trekke bombastiske konklusjoner som grunnlag for å utvikle politikk.

La meg peke på to svakheter og en viktig innvending mot budskapet i boken.

For det første: Boken har faglige svakheter. Den bygger, etter mange fagfolks mening, på for enkel statistikk – og den drøfter i altfor liten grad alternative årsaksforhold. At to forhold opptrer samtidig, er ikke ensbetydende med at det er en årsak/virkning-relasjon mellom disse to forholdene. Blant flere som har kritisert boken for utilfredsstillende statistiske analyser og for en manglede diskusjon om årsaksforhold, er Kalle Moene.

Helse er det feltet forfatterne av boken kan best. Men også på dette området er det kommet tunge faglige arbeider som motsier boken, bl.a. i standardverket «The Oxford Handbook of Ecnomic Inaquality». Der heter det bl.a.:

«More than 100 articles have been published over the past two decades on whether changes in economic inequality lead to changes in health. (…) Although there are plausible reasons for anticipating a relationship between inequality and health (in either direction), the empirical evidence for such a relationsship in rich countries are weak. (…) The preponderance of evidence suggests that the relationship  is either non-existent or too fragile to show up in a robustly estimated panel specification. The best cross-national studies uniformly fail to find a statistically reliable relationship between inequality and longevity. (…) most studies of the evidence is that most studies of health and inequality find no statistical significant relationship either across countries or over time»

Så når Audun Lysbakken i BT forleden skrev at Ulikhetens pris har «en faglig tyngde ingen meningsmotstandere har klart å slå hull på gjennom to år med global debatt», så er vel ikke det helt riktig…

En annen svakhet ved boken er at den ikke drøfter målet om (økt) økonomisk likhet i relasjon til andre og kanskje viktigere mål for samfunnet. Andre viktige mål er bl.a. frihet, likeverd, tillit, rettferdighet, likebehandling og økonomisk vekst (som kan fordeles).

Av og til kan man oppnå flere god mål på én gang. Men ofte kommer også slike mål i konflikt med hverandre. Hvis ikke det var slik, måtte man jo forvente at venstresiden f.eks. foreslo lik lønn til alle?

Men venstresiden vil ikke foreslå lik lønn til alle. Årsaken til at den ikke gjør det, som, ifølge resonnementet i Ulikhetens pris, burde gi oss verdens beste samfunn, er at sammenhengene faktisk ikke er så enkle som boken prediker. Dersom alle skulle få lik lønn, ville det innebære tiltak som går utover friheten, viktige menneskerettigheter, den økonomiske veksten, kravet til likebehandling og folks rettferdighetsfølelse.

Det er altså ikke bare ulikheten, men også likheten, som kan ha en pris.

En tredje viktig innvending mot boken er at den er veldig nasjonal og lite global. Skal vi skape et bedre liv  for de som har det aller dårligst, er det ikke viktig om ulikhetene øker litt i vårt eget land. Det er mye viktigere at ulikhetene mellom land blir redusert, og at det er de fattigste landene som vokser mest. Det er også mindre viktig at noen i Kina er blitt grotesk rike, dersom mange millioner kinesere får sjansen til å løfte seg ut av fattigdom og bli middels rike.

I noen tilfeller er det til med slik at vi må tåle økt ulikhet her hjemme for å bidra til mindre ulikhet der ute. Innvandring, f.eks., vil, i hvert fall på kort sikt, føre til større ulikhet i Norge, mens det fører til mindre ulikhet i verden, fordi migrasjon bidrar til utvikling og mindre fattigdom globalt.

Det er fint at The Spirit Level er kommet på norsk. Men det avslutter hverken den faglige eller den politiske debatten om frihet og likhet.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Norsk skole – og Oslo-skolen i særdeleshet – preges visstnok av “testhysteri”, ifølge kunnskapsministeren.

Det er en interessant påstand, som fortjener en nærmere dokumentasjon.

Ifølge opplæringsloven har elevene i norsk grunnskole krav på minst 190 skoledager i året. Over 10 år betyr det at de har krav på (minst) 1900 dager. Nasjonale myndigheter stiller også krav til hvor mange timer elevene skal få i det enkelte fag, men kommunene står fritt til å tilby flere timer. Oslo kommune er blant de kommunene i landet som tilbyr flest ekstra skoletimer til elevene.

Av de (minst) 1900 skoledagene norske elever får i den 10-årige grunnskolen skal Oslo, med det nå gjeldende system, bruke 19 dager til «testhysteri». Det betyr altså at ca. én – 1 – prosent av skoletiden går med til prøver og testing. I virkeligheten er det enda mindre, ettersom prøvene bare tar fra 40 – 90 minutter og altså langt fra en hel dag. I virkeligheten bruker man dermed ca en halv prosent av skoletiden på testing.

De 19 prøvene Oslo-skolen gjennomfører i løpet av 10 år i grunnskolen, kan deles i tre typer: Det er statlige obligatoriske kartleggingsprøver, nasjonale prøver og kommunale prøver, og de fordeler seg slik:

* Syv statlige kartleggingsprøver

* Åtte nasjonale prøver

* Fire kommunale Oslo-prøver (de ekstra fagene Oslo-elevene prøves i, er IKT og naturfag)

I tillegg kommer én statlig fastsatt eksamen til slutt.

«Hysteriet» knytter seg visst særlig til de fire ekstra Oslo-prøvene. Det kan dreie seg om til sammen ca. fem timer, tenker jeg, i løpet av de 10 årene elevene går på skolen.

Etter min mening virker det ikke direkte hysterisk å bruke ca. en halv prosent av tiden på skolen til prøver. Det medgår selvsagt også tid til øving og forberedelse til prøvene, men poenget med øving og forberedelse er jo å lære. Når man tar i betraktning at det man prøves i, stort sett er grunnleggende ferdigheter og basisfag som lesing, regning og engelsk, som man også trenger i all annen læring – ja, så høres det igrunnen enda mindre hysterisk ut. Det er faktisk meningen at elevene nå skal trene mer på lesing enn de gjorde før vi fikk nasjonale prøver og før Kunnskapsløftet ble innført. Meningen er at de også  skal lese bedre enn de gjorde før.

At det er potensielle problemer knyttet til testing, er gammelt nytt. Dårlige og hyppige tester kan skape såkalte teach to test-effekter og kan i overdreven grad  fjerne oppmerksomheten fra andre og kanskje like viktige fag og ferdigheter. Kombineres slike tester med uheldige incentiver for elever, lærere og ledere, kan konsekvensene bli verre. Det er selvsagt heller ikke bra, dersom de lærerne og lederne som bruker testene, ikke har den nødvendige kompetansen.

Det er lite som tyder på at vi har slike problemer i Norge. Prøvene og testene er selvsagt ikke perfekte, og det finnes selvfølgelig eksempler på at prøvene og bruken av dem ikke virker slik de skal. Det vil alltid være rom for forbedring. Men i det store og hele er det grunn til å tro at prøvene fungerer ganske godt i Norge, og at de er nødvendige.

Å lage gode prøver, som svarer til formålet med dem, er en stor faglig kunst. Heldigvis har vi gode faglige miljøer i Norge som står for utviklingen av prøvene.

Formålene er nemlig flere: De skal sikre skolen et bedre faglig og pedagogisk grunnlag for å organisere opplæringen og tilpasse den til den enkelte elev. De skal gi lærerne og skolen en mulighet til å vurdere hvorvidt det bør iverksettes tiltak, og de skal være et hjelpemiddel i underveisvurderingen. De skal kartlegge i hvilken grad elevenes ferdigheter er i samsvar med målene i læreplanen, og de skal gi informasjon til elever, lærere, foresatte, skolen, kommunen og nasjonale myndigheter som grunnlag for forbedringstiltak.

Sammen med internasjonale undersøkelser (som gir informasjon om norske elevers kompetanse i forhold til elever i andre land), brukerundersøkelser, tilsynsvirksomhet og omfattende forskning på utdanning, gir altså prøvene viktig kunnskap om norsk skole, som gjør at man kan sette inn tiltak, justere kursen eller omprioritere ressurser når det trengs.

For 10 år siden fantes bare en brøkdel av denne kunnskapen. Det gjorde at vi ikke visste mye av det vi vet i dag om elevenes faglige ferdigheter. Det betød også at vi hadde langt mindre muligheter til å sette inn tiltak i tide, dersom en elev f.eks. ikke greide å lære å lese. Og vi visste mye mindre om hva lærere, skoleledere og politikere gjorde for å få til forbedringer i norsk skole.

Det er nå tverrpolitisk enighet om at vi trenger kartleggingsprøver og nasjonale prøver i skolen. Det er også tverrpolitisk enighet om at kommunene skal ha frihet til f.eks. å tilby flere timer enn normen og til å ha egne kommunale tester, hvis de mener at de trenger det (men åpenbart ikke frihet fra å få kjeft av en statsråd hvis man benytter friheten). Det er også tverrpolitisk enighet om alle viktige elementer i Kunnskapsløftet nå – etter at SV gradvis har endret sin skolepolitikk. (Nå er det ikke engang anti-SV-politikk å nedlegge et stort antall grendeskoler og erstatte mange av dem med private skoler.)

Norge er et land hvor det forskes veldig mye på skolen. Det kan av og til virke litt forvirrende, fordi det kommer så mange skråsikre og tilsynelatende forskjellige “forskermeninger” på en gang. Motsatt gir det grunnlag for å si at vi vet veldig mye om norsk skole nå, og at vi derfor er mindre henvist til å basere oss på enøyde ideologer, anekdoter, rykter og anonyme påstander når vi skal gjøre oss opp en mening om norsk skole. Heldigvis.

Kunnskapsløftet er ennå ikke ferdig implementert. Det er politisk uenighet om gjennomføringen og om justeringer SV nå gjør i regjering.  Sett i stort er det altså likevel tverrpolitisk enighet om reformen.

Så langt ser den da også ut til å lykkes ganske bra – ikke med alt, men med mye. Professor Sten R. Ludvigsen, som leder arbeidet med evaluering av reformen, har bl.a. uttalt  følgende:

«Skal resultatene oppsummeres, så er det at vi ser mange positive tegn. Jeg tror Kunnskapsløftet har vært en meget god samfunnsmessig investering – og nødvendig for skolens utvikling. (…) Kunnskapsdimensjonen – hva elevene faktisk oppnår av kompetanse, altså læringsresultat, er mye kraftigere fokusert. Lærerne arbeider mer systematisk med elevvurdering. Kravene til ledelse i skolen (…) er kraftig økt.»

99,5 prosent av skoletiden brukes til andre ting enn prøver og testing. Men for at denne tiden skal kunne brukes til beste for den enkelte elev, trengs det kunnskap og informasjon om hvor elevene står, hva slags utfordringer de har og hvilken hjelp de kan trenge.

Derfor må vi også bruke litt av tiden på prøver.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Menge er spente på hva valgkampen nå vil bringe og hva vi kan vente oss av den politiske debatten i tiden som kommer.  Her er noen av tankene jeg gjør meg.

Jeg tror Arbeiderpartiet er hardere rammet enn vi andre kan forestille oss. Det er mye sorg, mange begravelser, mange etterlatte og skadde som trenger oppmerksomhet. Jeg tror vi kan komme til å se et parti som nesten ikke greier å drive valgkamp. Men som en rødgrønn politiker sa til meg i dag: Det behøver de jo heller ikke. Det holder å dele ut roser.

Jeg tror Arbeiderpartiet vil få større oppslutning enn partiet ellers ville fått. Det er ikke sikkert at partiet stjeler så mange velgere fra de andre partiene, men det kommer til å rekruttere en del som alternativt ville latt være å stemme.  De andre partiene, og kanskje særlig Høyre (fordi det var fullmobilisert) og FrP (fordi partiet er bragt opp i en litt vanskelig situasjon), vil nok kunne tape litt på det.

Jens Stoltenbergs popularitet er betydelig styrket. Det kunne gitt et større utslag i et stortingsvalg enn det vil gjøre i kommunevalget. Om det vil gi utslag i 2013, er umulig å si. Historien har vist oss at partilederes popularitet kan svinge voldsomt, og at det ofte er liten sammenheng mellom ledernes og partienes oppslutning. Men det Stoltenberg nå har vist, krever nok at også de andre partilederne, særlig de som har statsministerambisjoner, viser at de har format.

Stoltenberg er likevel ikke den eneste som har vist styrke i denne situasjonen. I mange kommuner er det ordførere – hvorav Fabian Stang i Oslo har vært den mest synlige – som har stått for fremragende lederskap i en vanskelig situasjon. De kan kan komme fra mange partier, og deres innsats kan også få effekt på valgdagen når det nettopp er de som skal velges.

Vi kommer til å se at alle partier og alle ungdomspartier har fått flere medlemmer.  Det viser at mange har tatt beskjeden om mer demokrati og ikke bare rettet sitt engasjement mot ett parti – og at respekten for det partipolitiske arbeidet antagelig har økt. Flere partier kan vise frem imponerende tall, men jeg har ikke sett noen tall fra Arbeiderpartiet. Mitt tips er at særlig AUF har fått mange nye medlemmer, og at mange ungdommer, som tidligere ikke har vært engasjert, på ulike måter nå flokker seg om AUF.

Vi kommer antagelig til å se en mindre aggressiv retorikk enn vi har vært vant med i tidligere valgkamper. Politikerne kommer antagelig til å snakke mindre nedsettende om konkurrentene og være mer opptatt av å fremheve egne standpunkter. Det kommer til å bli vanskeligere å påstå at “alt” er galt i landet vårt – men det blir antagelig også vanskeligere å hevde at det bare er ett parti som har bygget landet. Det blir nok også mindre spill og spetakkel enn det pleier å være i medienes valgkampdekning.

Kanskje får valgkampen noen trekk vi setter så stor pris på at vi gjerne vil bringe dem med oss videre til senere valgkamper. I så fall skal det bli spennende å se om det er mulig – eller om vi, mer sannsynlig, får et tilbakefall, straks den politiske debatten er mer normalisert.

Vi vil forhåpentligvis se en mer edruelig debatt om innvandring, integrering og islamisering. De som er positive til innvandring og ikke ser eller frykter noen islamisering av samfunnet vårt, vil antagelig legge vekt på å argumentere mer grundig og saklig – og ikke bare utstede avskyerklæringer – mens de som er skeptiske til innvandring og frykter islamisering, vil uttrykke seg mer nyansert. Civita vil gi sitt bidrag i løpet av morgendagen – da vi utgir et notat om Islamisering av Norge?.

Som ledd i en slik mer opplysende debatt, tror jeg også vi vil se at flere tar et personlig ansvar for å ta til motmæle mot standpunkter de ikke deler, særlig på nettet. I skrivende stund foregår det f.eks. en omfattende debatt på Aftenposten.no etter et innlegg av Trine Skei Grande om islamofobi mm. Vi vil nok også se en videreføring – og en ansvarliggjøring, tror jeg – av ytringsformene på nett. Og debatten om ytringsfrihetens grenser vil bli intensivert.

Vi kommer dessuten til å fortsette debatten om ekstremisme; hva er det, hvilke avarter av politisk estremisme finnes, og hva gjør vi for å bekjeme det? Også i denne debatten vil Civita gi sitt bidrag.

Selv er jeg også spent på debatten om Norges plass i det internasjonale samfunn. Vil vårt selvbilde i fremtiden være like preget av selvforherligelse og selvtilstrekkelighet som før? Selve terroraksjonen kan tale for at vi ikke lenger ser på Norge som så unikt som vi gjorde før, og at vi i større grad ser behovet for å tilhøre et større fellesskap. Reaksjonen etterpå, derimot, kan kanskje tyde på at vi nå vil synes at vi er enda mer spesielle (og bedre?) enn vi syntes før.

Vi får også en debatt om sikkerhet, straffer, overvåkning, politimetoder og selve aksjonen og redningsarbeidet i Regjeringskvartelet og på Utøya. Noen vil selvsagt tale for lengre straffer, mer bevæpning og mer overvåkning – men statsministerens og politikernes tale om et mer åpent samfunn har nok samtidig vært en øyeåpner for mange –  for verdien av å leve i et fritt og åpent samfunn. Argumentene for personvern, mindre våpen og en human strafferettspleie vil derfor også stå sterkt.

Et stort spørsmål er journalistene. Kyrre Nakkims uttalelser av i går, om at det representerer et demokratisk problem at politikerne forholder seg i ro i noen dager,  bygger på en altfor snever og kortsiktig forståelse av begrepet demokrati. Det er derfor lett å tro at det er journalistene og mediene – snarere enn folket – som nå har et problem med de begrensninger politikerne har lagt på seg selv. Vi kan jo bare forestille oss hvilke rykter og temaer som nå svirrer rundt i redaksjonene – om Breivik, om redningsarbeidet, om ofrene, om politiets arbeid – og hvordan mange brenner etter å bringe betente temaer på bane, som f.eks. sikkerhetstiltak og overvåkning, innvandring og islamisering. Samtidig vet de at det ikke bare er mediekritikere og “bedrevitere” som nå vokter dem, men et helt folk. Så prøvestenen for mediene blir denne: Greier de å bedrive seriøs og kritisk politisk journalistikk uten å tråkke over?

Det finnes forhåpentligvis bare ett menneske i dette landet som ikke er dypt ulykkelig over den tragedien som har rammet oss. I dagene etter viste vi at vi også i en så ekstrem situasjon er i stand til å styrke demokratiet. Nå blir det spennende å se om vi klarer overgangen til en valgkamp.

Også valgkampene og den politiske debatten i Norge kan bli bedre.

Så igjen: Det er opp til oss.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Kristin Clemets blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.